Det er første søndag i advent; lys- og blomsterbutikkene er åpne i byen. Jeg kommer gående i Jószefvaros, i retning trikken. Går der på nesten-tomt fortau og tenker på Mousumis sang, som jeg nettopp har hørt (enda en gang!) hos grafiker & musiker Csaba; vi formgir en suno-video med stills, levende bilder, sangtekst og lydstudioopptak. […]
Jeg hadde ikke vært våken mange minutter i dag før jeg tenkte på mat i lys av Budapest. Det kunne sies å være en rar tanke; kanskje er den meget rar. Jeg tenkte ikke på om jeg var sulten, eller noe annet privat; men på mat sett fra Budapest. Dette er opplagt forbundet med en
Bare dette, knøttlille. Matkøhendelser. Leste, for fjerde eller femte gang, i W.G. Sebalds The Emigrants i flyet. Noterte på bokens blanke baksats, noen romantanker. Matens betydning i de gamle indiske skriftene, tenkte jeg. må undersøke det. Ankom leiligheten her. det fins en rutine for ankomster: du går inn, setter bagasjen fra deg, undersøker hva de
Jeg tenker ofte på mørkerommet disse dagene. Kanskje skyldes det regnet. Vannet gir seg, gir seg, øser ut. Ungene skråler i helt plutselig regn. Selvsagt er regnet forventet i regntiden. Binod savner stormene. Jeg har ikke kunnskap nok til å savne dem. Det er ikke slik at jeg sitter her og nitenker på Kumirpara, Krokodillestedet, i
Vasser i gjørme. Hold deg ikke i trestammen, sier Binod. For der henger de hårete larvene. Jeg ser opp og ser de hårete larvene som spiser det som var grønt. Trærne står bladløse igjen. Hele trestammer er dunete av larver. Om det bare ikke hadde vært gjørme her, sukker den mest gjestfrie av alle. Kom
Hare krishna hare krishna har lydd fra naboashramen. Her er det stille. Ikke engang bønneropet fra moskeen hørte jeg i natt. Jeg hører viften. Hørte ikke den i natt; for jeg sov. Det er lenge siden søvnen har vært så massiv, likesom jord. Vi er i baul-ashramen jeg har besøkt mange ganger de siste to årene.
Det jeg har sett i dag kan jeg ikke sortere. Ti kilometer herfra, ble det sagt, der bor pat chitrokar, tradisjonsmalere; de er lutfattige og har tilhold ved foten av et fjell. Fargene lager de av knust stein og vann og, kanskje, en eller annen form for naturlim. Kvinnene lager pensler av geitehår, eller er det
Bankura, nord-vest for Kolkata, 1. august 2013 Barnelek-lyder. Kasserollelyder. Hønsekakkel. En motorsykkel. Toget kan ikke høres akkurat nå. For å komme hit har vi kjørt gjennom helt nye dammer i veien. Det regner. Som om ingenting får være utenfor regnet. Mannsstemmer. De setter seg straks ned her inne, de unge mennene. Samtalene på alle praktiske
Underlige dager i Oslo i juli. For en ro! Ingenting ondt kan skje. Men bevisstheten, og understrømmene, merker en julidato for snart to år siden. Jeg stod i Narvesenkiosken ved Nationaltheatret t-banestasjon da drønnet lød. I dagene etterpå tilhørte også jég Oslo; jeg ble norsk borger blant alle andre norske borgere og tenkte – uten
Antagelig er det mer sann lyd i det analoge enn i det digitale ”uttrykket”. Jeg vet ikke nok om dette. Men vet at det er et større klangspenn og flere nyanser i wav-filer enn i mp3-filer. Jeg vet imidlertid først og fremst at musikk er oggjør mer enn jeg visste for tre, fem, syv, ti, sytten og førti