Antagelig er det mer sann lyd i det analoge enn i det digitale ”uttrykket”. Jeg vet ikke nok om dette. Men vet at det er et større klangspenn og flere nyanser i wav-filer enn i mp3-filer. Jeg vet imidlertid først og fremst at musikk er oggjør mer enn jeg visste for tre, fem, syv, ti, sytten og førti år siden.
Skal fattige barn synge. (Er de ordentlig fattige da?) Som om kunst kunne og skulle være de velståendes vare. Kunst er ingen vare. Det er dette så mange har glemt. Middelaldermystikeren Kabir (Benares) skrev: ‹der kjøpere og selgere svermer, der er jeg ikke. Der jeg er, der fins det ikke kjøpere og selgere.›
Jeg skriver dette, og ønsker med hele meg at det kommende dobbeltalbumet med ”sunosang” skal bli kjøpt av mange.
Det er de gamle og barna nord i Bangladesh som helt nært og praktisk har undervist meg – som selv ikke synger annet enn når mange synger – om sangens og rytmens helt praktisk frigjørende betydning. La meg få danse, la meg få lytte. Det kan være tidligmusikk, franske viser, blues eller rock. Og den bengalske sangen, da.
Visdomssanger, båtmannssanger og sanger som, rent tekstlig, minner om salmer. De som leser dette vet jeg er fanget av den bengalske sangen – og lykkelig forblir i garnet.
I 2011 ble det gjort sangopptak i det ganske så profesjonelle lydstudiet vårt i organisasjonen arshi nagar. De yngste – og allerede kyndige – barna våre sang med høretelefoner og mikrofon. Gutter og jenter. Hinduer og muslimer, selvsagt. I 2012 ble det gjort opptak av de som er noe eldre. Det totale aldersspennet på opptakstidspunktene: mellom ti og sytten år.
Den empiriske fornuften sier at CD-er ikke lenger er salgbare. Selv Kolkata/Calcuttas store butikk for musikk lukket i juni 2013. Music World i Park Street er ikke mer. Men høsten 2013 kommer et dobbelt sunoalbum ut, med tittelen Songs of Death and Freedom. Barna synger ordene som i tradisjonen er viktigst. Død er ikke bare kroppens siste pust; død er også død inn i kjærligheten.
Med CD-arbeidet er følgende gjort: opptakene forelå for lengst i april 2013. De var lagret i mitt iTunes-bibliotek som (små) mp3-lydfiler. Sangtekstene lå på desktopen. I to lange dager i april satt vår mest skolerte mesterlærer og og jeg sammen for å tolke hver linje i de toogtyve sangene: tolv på CD1 (de minste barna) og ti på CD2. Jeg laget en grovoversettelse på norsk. Med denne bagasjen av tekst og lyd, pluss noen tusen stills, dro jeg til Oslo. Mai ville bli en måned med sangtekst-arbeid, på engelsk! I juni dro jeg til Budapest, der etterarbeidet med utvalgte stills og utformingen av dobbeltalbumets omslag og teksthefte ble gjort med en mesterlig grafiker og deretter trykket i offset i et vennlig trykkeri i byen der håndverk fremdeles blir – mesterlig – utført.
Tirsdag 2. juli kom en DHL-sending med ”remastered” lydfiler fra Rangpur i Bangladesh. Wav-filer. Wav-filene var større i megabytes enn CD-er kunne romme og måtte konverteres – til fyldige mp3-filer. Nå blir 500 x 2 CD-er presset i Oslo.
Jeg håper det totale produktet, CD-en med teksthefte, blir vakkert for øyet, lærerikt for tanken og fordypelse for det i oss som hører.
For barna og musikerne er det en stor inspirasjon at sangene deres kommer ut på verdig vis. Jeg velger å tenke at det å holde i et teksthefte med bilder fra regionen, samtidig med at sangen høres, kan utvide den musikalske ”opplevelsen” og tilføye en dimensjon kunnskap.
Ingenting skal markedsføres i juli. Nå er det skog og sjø og hvile og lesning. Nordisk lys. Og for noen er det byens langsommere rytmer. Men en kan jo alltids vente på sangene fra øst. Noen her støtter et sangarbeid, som også er et sangbevaringsarbeid, i en geografisk (og musikalsk) region i et østlig land.
Og de der gir oss av en helt annen overflod.