Vasser i gjørme. Hold deg ikke i trestammen, sier Binod. For der henger de hårete larvene. Jeg ser opp og ser de hårete larvene som spiser det som var grønt. Trærne står bladløse igjen. Hele trestammer er dunete av larver.
Om det bare ikke hadde vært gjørme her, sukker den mest gjestfrie av alle. Kom til det knuste huset mitt. Åh, om det bare ikke hadde vært gjørme. Om huset bare ikke var blitt knust av orkanen Aila 25. mai 2009.
Da ville det for eksempel vært en gangvei til doen.
Hun som lager mat vil aller helst synge. Hun vasker de gjørmete føttene mine. Sønnen gir meg varmt vann og jeg kjenner smaken fra ildstedet.
Det er minnedag for ødeleggelsen av Hiroshima. Først i dag, på trettende dag etter ankomsten denne gang, merker jeg en rytme i skrift.
7. august
I motorisert båt til Kumirpara, Krokodillestedet, så fort det ble flo. Ved bryggen lå et plastflak over noe som ikke var flatt. En mann tatt av tiger. Men vi så ikke krokodiller. Det pøste ned. Leicaen ble lagt under plast. Under fem paraplyer krøp syv mennesker sammen, deriblant en poet og journalist som satt i fengsel i noen måneder under forrige delstatregjering: han hadde skrevet det han ville skrive.
I landsbyen Krokodillestedet: de absolutt prisgitte menneskene tett ved elven og under regnet. Så underlig det var å ha vært der om morgenen, og så komme til Kolkatas gater med handel og feststemning før eid i kveldingen. De feirende i Kolkata vet lite om Kumirpara i Sundarban. Jeg ville ikke visst noe om Kumirpara mellom elvene ved jungelen rett ved grensen til Bangladesh, om jeg ikke var blitt tatt med dit.
Kvinnene sa: sett deg her. Men jeg satte meg ikke der. Snart ville det bli fjære og lavt vann; vi måtte vekk fra landsbyen i tide. Så kan det også hende at jeg ikke ville høre hva kvinnene ville fortelle. De var så gjestfrie. Alle jeg så bar tulsimala, de frommes halsbånd av basilikumsfrø. Landsbyen kan drukne hvilken uke som helst.
Saltvannsvind. Regn sol regn sol. Blekrosa hud blir rødere, rødere. Var det derfor ungene lo da de så meg sitte på kjerre etter kjerre etter kjerre fra båten og til båten. Derfor, eller fordi de aldri hadde sett eller forestilt seg slik en skapning. Det er ikke på grunn av huden, hadde Binod sagt før. Det er øynene. Øynene?! Øyenfargen.
Skriver dette, mens macen kopierer utvalgte videoer som skal sendes til Pintu i Dhaka. Det skal lages en ”billedsang”, om ikke en dokumentar med stoff fra sangskolene.
Voldsomt morgenregn. Ingenting å se uten regnet. Latskapsregn, sier Jamir. Slikt regn om morgenen gjør at ingen arbeider resten av dagen, om det så blir tørrvær. Arbeidssansen er som strøket vekk. Binod er ute på motorsykkel. Der står han, ventende, på en eller annen vei, eller under et tak. En kan ikke bevege seg på motorsykkel i monsunregn. Jamir venter på Binod for så å sette seg på bussen den lange veien til Bankura. Vi behøver det nyeste kartet over jordstykket ”vårt” der.
Han rekker neppe å besøke tradisjonskunstnerne der. Og hadde han gjort det, ville de begynt å håpe. Hva er verst: å la folk være ”alene” eller komme til dem og – uten å ville det – lage håp? Det beste er selvsagt å gjøre noe sammen med dem.
Kartet vi behøver fins antagelig ikke, men må lages. Helst før eid, og i hvert fall i måneden sraban.
Hilsen Wera