Vi reiste langt nord i går. Det helt nye sangstedet, som kanskje er av blivende slag, og kanskje ikke, ligger inneklemt mellom India i tre himmelretninger og Bangladesh i den fjerde. En pirs grav på tunet. Han er alles pir, som betyr åndelig veileder. Om han så er død, er han likevel pir. Sønnen vokter […]
Jeg gikk for å vekke Badsha. Han gjør rett som det er kontorarbeid om natten. Der stod han plutselig foran meg. Forbauselse! Men hva er ordet for forbauselse på bengali? Er det obakh. Obakh betyr forbauset. Hva da med forbauselse; og hvordan skal jeg stille spørsmålet. Maria går i hagen med Sathi. I går satt
I kontorrommet står to motorsykler om natten. To slike ble stjålet i mars i fjor, dagen etter at jeg kom; som for å skremme meg. De nye motorsyklene blir passet grundig på, som datamaskinene og pokalene Sharifa, Rehana, Sathi og Anando har fått som premier for deltagelse i sangkonkurranser. De to småjentene kler seg i
Tenkte med ett at jeg kanskje er en slags skomaker som blir ved sin lest. Det fins ikke tusen improvisasjoner og nye oppfinnelser her jeg er nå. De samme ansiktene som før; de samme rytmene, de samme trærne. Ikke noe er ekstraordinært. År etter år det samme. Forskjellene hører regntiden til. Og så sangen, da.
Det regner; det skulle ikke regnet første dag i måneden phalgun. Jeg krysset grensen mellom India og Bangladesh i går ettermiddag; det regnet da også. Selvsagt var det ikke bitende kaldt, men kaldt. Et stup fra blåhimmels utidsmessig hete i Kolkata til tåke og regn her i nord. Toget var først ekspressfort, og litt etter
Det hender, i et brått sekund, at jeg tenker: hva har jeg med dette (her) å gjøre. En slipper ikke unna konsekvensene av sine valg. Jeg har valgt å gå inn for (tradisjons)kunst ved og med barn i Bengal; farge og sang. Jeg kunne valgt min egen stillhet et annet sted. Hvorfor her? Fordi
I dag har jeg sett noe nytt: oppvaskmiddel laget av knust aske fra brent palash-tre. Palash-treet blomstrer rødt, som en fødsel, uten blader rett fra greinene, i måneden magh og phalgun. Jeg har ikke sett de blomstrende trærne ennå, selv om det nå er magh. Men i dag har jeg altså sett asken fra brent tre som økologisk oppvaskmiddel,
Jeg venter på et stykke papir, scannet inn og sendt som vedlegg til epost. Sujan, trommeslageren, som er reist til Dhaka for å skaffe klareringspapir fra NGO-byrået, vet lite om epost. Pintu i Dhaka vet mer. Originalpapirer må sendes som ilpost til Binods gamle adresse i Kalighat. Huset ved Ur-Ganga som er adressen vår har
Det er cirka femogtyve år siden jeg så en russisk film der rader av tanks knuste landsbyer, dyr, folk. Alt og alle var ubetydeligheter, for ikke å si støv, under militærkjøretøyene; hvem brydde seg om det som lå der nede. Militærkjøretøyet var jo fremdeles intakt. Allerede før det ble knust var det levende, altså landsbyer, vekster,
