Tenkte med ett at jeg kanskje er en slags skomaker som blir ved sin lest. Det fins ikke
tusen improvisasjoner og nye oppfinnelser her jeg er nå. De samme ansiktene som før;
de samme rytmene, de samme trærne. Ikke noe er ekstraordinært. År etter år det
samme. Forskjellene hører regntiden til. Og så sangen, da. I sangene fins ord som
fornyer blikket, mens hverdagen gjentar seg.
Jeg hører lydene av vann og gjess, Sahanur som øver i lydstudioet, Sathi som mumler
engelsk idet hun fester orhnaen, sjalet, til Maria i naborommet. Det å feste Marias sjal
er heretter Sathis daglige plikt.
Sharifa er midt i eksamenstider. Jeg går ut fra at hun, summende eller uten en lyd,
pugger matte akkurat nå. Rehana har nettopp presset fersk gurkemeie til seg selv og
meg. Bitter og, visstnok, rensende. Det vokser gurkemeie på jordstykket vårt. Ingefær
og gurkemeie er forebyggende medisin. Bier og honning mangler.
Maria kom fra Oslo i går. Jeg vet ikke hvor fortumlet hun ble av halvannen times sang
i lydstudioet etter flyreisen fra Oslo via Doha til Dhaka, og deretter den lange bilreisen
fra Dhaka og hit. Hun stod på tunet da jeg kom i autorickshaw fra en sangskole i går.
I dag drar vi til Fulbari, forbi grenda der Amena bodde før hun kom hit, og vi må
krysse elven Dharla, antagelig grunn, nå i tørketiden. Til sangskolen i Fulbari kommer
Subho, gutten hvis sang har cirka 125 000 treff på youtube. (Navnet hans er ikke lagt
ut.) Subho må være i stemmeskiftet nå. I Fulbari gurugriha er Subhorna, Bichittra og
Jhasna elever. Det er en fattig grends sangskole. Mesterlæreren døde brått i desember
2012. Det er broren, sønnen og datteren som tar seg av undervisningen nå. Det er
langt fra perfekt. Men det er det som er mulig. Hvor vi enn drar, med unntak av tre-
fire steder, har klagesangen samme refreng: de som lærer bort har ikke selv lært (nok).
Det er en gammel klagesang, eller kanskje heller, en viten vi har sammen.
Det kunne jo ikke være annerledes. Sangen var utdøende for ti år siden. Mulige
mesterlærere måtte letes og lokkes ut av hytter og hus. De hører stedet til og blir, nå
som før, beskjedent honorert. Vi har ingen å miste. Når en mesterlærer, som
Mahendranath, brått dør blir en hel grend og en hel generasjon syngende barn rystet.
Senere.
Jeg skrev feil i dag morges. Der det var vei er det nå elv. Der det var jorder og hus er
det sand. Jeg kjente ikke landskapet igjen. Ingen vet hvilke hus som blir borte i neste
regntid.
21. februar er morsmålsdagen.
Det legges blomster på språkmartyrenes minnesmerker. Det sies at Bangladesh ble en
egen nasjon på grunn av kjærligheten til morsmålet. Det var da Pakistans regjering
ville tvinge urdu på folk i det som før 1971 var Øst-Pakistan at beslutningen om å rive
seg løs ble tydelig hos et flertall. Alle sangene våre synges på bengali, i den nordlige
regionens dialekter.
Hilsen Wera
engelsk idet hun fester orhnaen, sjalet, til Maria i naborommet. Det å feste Marias sjal
er heretter Sathis daglige plikt.
Sharifa er midt i eksamenstider. Jeg går ut fra at hun, summende eller uten en lyd,
pugger matte akkurat nå. Rehana har nettopp presset fersk gurkemeie til seg selv og
meg. Bitter og, visstnok, rensende. Det vokser gurkemeie på jordstykket vårt. Ingefær
og gurkemeie er forebyggende medisin. Bier og honning mangler.
Maria kom fra Oslo i går. Jeg vet ikke hvor fortumlet hun ble av halvannen times sang
i lydstudioet etter flyreisen fra Oslo via Doha til Dhaka, og deretter den lange bilreisen
fra Dhaka og hit. Hun stod på tunet da jeg kom i autorickshaw fra en sangskole i går.
I dag drar vi til Fulbari, forbi grenda der Amena bodde før hun kom hit, og vi må
krysse elven Dharla, antagelig grunn, nå i tørketiden. Til sangskolen i Fulbari kommer
Subho, gutten hvis sang har cirka 125 000 treff på youtube. (Navnet hans er ikke lagt
ut.) Subho må være i stemmeskiftet nå. I Fulbari gurugriha er Subhorna, Bichittra og
Jhasna elever. Det er en fattig grends sangskole. Mesterlæreren døde brått i desember
2012. Det er broren, sønnen og datteren som tar seg av undervisningen nå. Det er
langt fra perfekt. Men det er det som er mulig. Hvor vi enn drar, med unntak av tre-
fire steder, har klagesangen samme refreng: de som lærer bort har ikke selv lært (nok).
Det er en gammel klagesang, eller kanskje heller, en viten vi har sammen.
Det kunne jo ikke være annerledes. Sangen var utdøende for ti år siden. Mulige
mesterlærere måtte letes og lokkes ut av hytter og hus. De hører stedet til og blir, nå
som før, beskjedent honorert. Vi har ingen å miste. Når en mesterlærer, som
Mahendranath, brått dør blir en hel grend og en hel generasjon syngende barn rystet.
Senere.
Jeg skrev feil i dag morges. Der det var vei er det nå elv. Der det var jorder og hus er
det sand. Jeg kjente ikke landskapet igjen. Ingen vet hvilke hus som blir borte i neste
regntid.
21. februar er morsmålsdagen.
Det legges blomster på språkmartyrenes minnesmerker. Det sies at Bangladesh ble en
egen nasjon på grunn av kjærligheten til morsmålet. Det var da Pakistans regjering
ville tvinge urdu på folk i det som før 1971 var Øst-Pakistan at beslutningen om å rive
seg løs ble tydelig hos et flertall. Alle sangene våre synges på bengali, i den nordlige
regionens dialekter.
Hilsen Wera