Kolkata

Det hender, i et brått sekund, at jeg tenker: hva har jeg med dette (her) å gjøre.  

En slipper ikke unna konsekvensene av sine valg. Jeg har valgt å gå inn for (tradisjons)kunst ved og med barn i Bengal; farge og sang. Jeg kunne valgt min egen stillhet et annet sted.
Hvorfor her? Fordi det er her jeg ble fanget inn. Her, på dette stedet, var den kunstneriske følelsen en gang så sterk. Her er sabotasjen av det rytmiske og det vakre så sjokkerende.
De gamle egyptiske munkene visste hva som kunne røpe seg i ørkenen. Skorpioner og slanger. Kunstnere har visst om dager uten fargesyn, uten melodilinje, uten komposisjon, uten glede, uten en eneste setning fra stedet innenfor tanken.
Kunstnere i dag vet om markedet. De norske vet også om staten som via kunstnerorganisasjonene i noen årtier har bidratt til å redde og bevare.
Jeg kunne valgt meg stillhet et annet sted, og gjør jo i perioder det. Kanskje – med tiden – også her, ved Ur-Ganga. Men neppe i 2014. I 2014 bygges det hus og bores det brønn lenger nord i delstaten. 2014 er året da jeg må godta å være absorbert i materien, i akt etter akt. Da merker jeg at det er skrive jeg vil. At det er kunstner jeg er. Ufullkommen og ”rå”. Men det er det, og det er ikke noe annet.
Byggmester-arkitekten, som har gjort et godt arbeid for Tori-Ma ved Ur-Ganga gir neppe etter hva sluttsummen gjelder; det er en annen sum enn den budsjetterte. Advokaten, som skulle beskyttet oss, viser seg å være økonomisk alliert med byggmesteren. Begge har trodd  at vi var halvblinde hva budsjett og regnskap gjelder og at ”Norge” har en fet bankkonto. Begge er, etter alle vanlige målestokker her, anstendige mennesker. Likevel forsyner de seg av det som er barnas. 
Hva var det Binod sa for litt siden. At Tori-Ma står der og spør. Hvem vil svare Tori-Ma, sa han. Hvem setter seg i båten. Tori-Ma skal tas i bruk, og ikke stå der og glinse, uten fingermerker på veggene.
Den lille familiebedriften som holdt til i førsteetasjen i Tori-Ma flyttet ut i går. Førsteetasjen deres, på nabotomten, er ferdigbygd. Det ble feiret med puja, vediske mantraer, blomster og frukter på alteret. Krishna er min gud, sa presten til meg. Jeg sa ingenting og rød-gul tråd ble knyttet rundt venstrehånden min. De femten familiemedlemmene kommer til å søke nattely i Tori-Ma enda en stund. En bengaler nekter ikke en annen soveleie. Alt annet kan forstyrres, stjeles og fuskes med, ikke søvnen.
I Tori-Ma kan bilder henge, her kan musikere synge, her kan barna lære, her kan gjesten bo, her her her. Men i begynnelsen vil huset være ventende. Vi kjenner ennå ikke barna, og ikke kunstnerne som kan komme. Så mye er, i lykke og pinsler, utført. Nesten hele grunnarbeidet, som er arbeidet før arbeidet.  
   
For to dager siden, et underlig syn. En forsamling av kvinner fra Kolkatas High Society. En slags tekstilfestival. Alle kvinnene i silkesari. Ren klasse, som jeg aldri før har sett. Vi var der for å kjøpe jutematter til Tori-Ma.
Og i går: Sonagacchi. Det største redlight-området i byen. Barn med skrivesaker og leketøy fra Vesten. Mødre i venteposisjon. De er vant til å se fremmedhud. NGO-er er aktive her. Kvinnene så ikke mer herjet ut enn andre fattigkvinner. De uttalte drømmen om et annet liv; om de bare kunne spare opp penger nok. Om bare barna kunne løfte dem ut derifra.
Jeg behøvde en do og ble fulgt av Sonali opp i en fjerde etasje i det som en gang var en rik landeiers hus. Bordellene begynte antagelig i slike hus. Andre kvinner eies av halliker eller madammer. Ingen eier Sonali. Hun har kommet dit og kan dra derifra. Hun betaler 4500 taka i månedsleie for det lille rommet. Pengemangelen eier Sonali. Det fins gater der en kan sove gratis. Jeg vet ikke hva som er verst. Antagelig gaten.
Tori-Ma har mange rom. Men Sonali kan ikke sove der.
Hilsen Wera

ps: førsteversjon av programmet for Arshi Nagars opptreden i Dhaka 18. mars kom som epost i går. Rally! Og flere timers sang, i Nasjonalmuseet