Trasket i Oslo Sentrum i dag. Gråvær. Sommerstille. Jeg lette etter metallplater i fortauet i Langesgate. (Det kan ha med en roman å gjøre.) På hjemmesiden for Jødisk Museum blir metallplatene, som er 10 x 10 x 10 cm store og nennsomt lagt ned i fortau-sementen, omtalt som ”snublestener”. Det er en gammeltestamentlig benevnelse. Kanskje var den konkret tenkt: det som gjør at mennesket snubler. Av og til, mener jeg å vite, oversatt medanstøtstein: noe absolutt forstyrrende.
Et lite antall slike metalliske ”snublesteiner” er de siste årene blitt lagt ned i fortauet foran hus jøder ble deportert fra i november 1942.
En snubler jo ikke i slike små metallplater; de er like flate som fortauet for øvrig. De skiller seg ut ved å ha annen og skinnende farge, pluss skrift. Øyet ser en gang til, og tanken stanser opp: hva er dette.
Første gang jeg så en slik plate var foran huset i Darlsbergstien 3 på StHanshaugen, det Ruth Maier ble deportert fra i november 1942. I lys av dikteren Gunvor Hofmos kjærlighet til henne er Ruth Maiers navn kjent av mange i Norge. Jeg stod på fortauet og leste teksten i metallplaten om og om igjen. Det var noe der som ikke stemte, hva var det. Jo dødsdagen var skrevet inn men ikke deportasjonsdagen.
For en oslobeboer er jo deportasjonsdagen viktigst. Det er i deportasjonen vi var medskyldige. Hele den norske nazifiserte polititjenesten og mange andre statsfunksjonærer og borgere flest. Et underlig nasjonalt ”vi” var skyldig. I deportasjonen mer enn i drapet, som ble utført et annet sted.
Jeg var i juni i Budapest, der nabobygget til gården med den lille kjære skrive-leiligheten tilhørte jødiske eiere før Den andre verdenskrig. Dette bygget huser nå en spesialpedagogisk skole. Eierne er ikke kommet tilbake. Skolebarna løper omkring i bakgården til kjøkkenet ”mitt” der vinduet åpner seg ut mot en nesten tropisk byskog med langt villere fugler enn i Oslo.
Det var i Budapest med en kolossal flod, Donau, jeg befant meg da regnmassene i Himalaya fylte tempelet i Kedarnath – i tillegg til tusener av andre hus – i den indiske delstaten Uttarkhand i forrige uke. Kanskje er tusen mennesker døde. Dyrene telles, som vi vet, ikke. Jordsmonnet omtales sjelden. Risen. Hveten. Buskene. Veiene der maten kan fraktes. Småbøndene. Sjappeinnehaverne. Mødrene.
Alt dette: under Himalaya.
Den som har sett blågrønne Bhagirathi, som lenger sør blir til Ganga, flyte bred og veldig ned gjennom juvene vil aldri kunne glemme det. Fortettet natur. Overveldende skjønnhet, og mennesket er løvbladstort.
Så små vi er. Og så skrekkelige.
Himalaya er stillhetens og den meditative visdommens kilde på det sørasiatiske kontinentet. Og, selvsagt, elvenes. Himalayafjellene med isbreer kalles den tredje pol: Arktis, Antarktis og Himalaya.
Under Himalaya, altså på det indiske subkontinentet, lever mellom en og to milliarder mennesker pluss alle andre skapninger. Alt og alle er prisgitt. En kunne si at et flertall av folk i vesten lever som om de/vi ikke vet dette. Folk som ikke er tilkoblet nyhetsnettet karrer seg til det jordsmonnet eller det skuret de blir ”tildelt”. De må tenker barn, barnebarn, risåker og sjappe.
Vi som kan skulle tenke på Himalayas, og de andre polenes, økologiske sårbarhet.
Dammer. Avskoging. Fjellturturisme. Pilegrimsturisme. Grådighet av forskjellig kaliber. Alt dette listes opp som vannmassenes utløsende betingelser i juni 2013. De vrede fjellene, de hevner seg nå. Også slik skrives det. Dette er et antroposentrisk språk. Fjell hevner seg ikke. Ikke regnet heller. Det fins neppe vilje eller motivasjon i naturen. Men: sårbarhet og rytme. Forstyrret rytme.
Jeg skriver dette i Oslo. Spent ut mellom en gammel jødisk sensibilitet som ikke er det minste genetisk betinget (men hva jeg vet) og en sørasiatisk sensibilitet, som heller ikke er genetisk bestemt. Her trasker jeg, mellom ”snublesteiner”.
Venter på sommervarmen, som var så total i Budapest, og sikkert blir det i Kolkata, dit jeg drar 24. juli. I år ville jeg være i Oslo 22. juli. Det ligger et halvferdig manuskript der og heter ”Meditasjon over Norge”. Det ble påbegynt 24. juli 2011.
Et stort dobbeltalbum, 22 sanger, fra ”sunoland” skal presses og komme ut med tittelen ”Songs of Death and Freedom”. Lansering til høsten. Gled dere!
GOD SOMMER