Oslo

Her, i Oslo, er det skarpe lyset og den stramme kjøligheten alle merker, og ikke minst den som har vanket lenge i tropiske eller subtropiske trakter.
Jeg kom for snart to uker fra ”det andre landet mitt”: Bengal. Da tenker jeg lingvistisk, kulturelt og geografisk. Ett Bengal! Men det fins en landegrense midt i Bengal: på den ene og den andre siden av elven Padma, sier noen.
   Bengal er blitt to: indisk Vest-Bengal og Bangladesh.   
Her sitter jeg og gransker billed- og lydfiler. Slik blir ”nedstyrtningen” til Oslo gjort mulig; eller i hvert fall: litt mildere. Bildene og lydfilene er farkoster. Jeg må ”oversette meg selv” for å komme hit.
   Det-som-er-der, altså i Bengal, for sansene mine, må også åpne seg her for de samme sansene.
Jeg går i oslogatene og fornemmer ikke dødens nærvær. Dette gjør oslogatene så fremmede. Døden er jo her, i form av drap. Men den absolutt ordinære døden er umerkbar. Kanskje er det derfor – hvis jeg skal utforske mine egne høyst personlige beveggrunner – at jeg er nødt til å traske på andre stier med jevne mellomrom. Noe med å bli ”tiltalt” av nødvendigheter. Slik tiltale blir ikke merkbar der døden er fjernet fra sansene.
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om den norske debatten om tiggerforbud-nå. Hvor skal fattige mennesker gjøre av seg; skal de bare dø… Dette sies og skrives selvsagt ikke. Debatten er så underlig. Så er den ugjennomtrengelig.
   Den er kanskje ikke underlig for de som er norske i sanseapparatet og ikke har trasket i Nairobi, Kabul eller Kolkata.
Der sitter de tunge kroppene fra sør-øst midt i glitterstasen i oslogatene. De minner oss på noe. De sitter jo ikke der for å minne oss på ”det deporterte”; de sitter der for sin egen skyld. (La meg slippe å tenke på mafios organisering, selv om heller ikke jeg kan utelukke at den forekommer…) Tiggerne sitter der og er kjøtt.   
Jeg sitter her og ser på billedfiler fra ”sunoland”, langt der nord i Bangladsh. Langt borte fra tekstilfabrikkene i Dhaka. Men fattigfolk fra utkanten strømmer til fabrikkene. Åh, arbeidsplasser.    
Bangladesh kan brukes til så mangt. Billige klær; dette vet også vi i Norge. Men Bangladesh brukes til mer enn lavkost-klesproduksjon. Det nye for meg denne ettervinteren var tobakksdyrkingen. Der det før ble dyrket ris dyrkes det nå tobakk. Vi så tobakksplanter på jordene, høstet tobakk til tørk inntil vegger og gjerder, kvinner og menn sortere og bunte sammen tobakksblader og lastebiler som fraktet det hele. Til Dhaka, og deretter ut i verden.
   Eieren er visstnok et britisk-styrt selskap. Multinasjonalt, sikkert.
”Sunoland” er et ”indre Finnmark” i Bangladesh. Noen har oppdaget den lokale ”oljen”, som er selve jordsmonnet. Jordsmonnet gjødsles med kunstgjødsel som kommer et annet sted fra, med (for meg) ukjente konsekvenser for matjorda. Så dyrkes tobakken, antagelig med kolossal fortjeneste for eierne andre steder. De lokale jordeierne tjener mer enn før. Slik Dhakas fabrikkeiere tjener mer på klesproduksjonen enn de gjorde på andre ting før. Fattigfolk blir ansatt for luselønn i tobakksindustrien som i tekstilfabrikkene. De forgjeldede, kanskje på grunn av familiemedlemmers sykdom og dyre behandling i et land uten offentlig helsesystem, drar til tekstilfabrikkene. Noen blir syke i fabrikkene. Men inntil de blir syke får de kjenne pengesedlene i hånden.
En gutt heter Saha Alam. En vidunderlig sangstemme. På den kommende CD-en vår er en sang, tatt opp i 2011, sunget av ham. Nå er han arbeider i en tekstilfabrikk i Special Economic Zone (?) nord for Dhaka. Faren sa sist høst: vi må betale ned restgjelden vår, så la hele familien dra til Dhaka og arbeide. Storebror Sahanur nektet å dra med. Han bor i internatet, ikke som barn men som unggutt og medarbeider. Storebror Sahanur fortalte meg i april at Saha Alam hadde tjent 5000 taka på en måneds arbeid: cirka 400 kr. Fjortenåringen var så stolt, så stolt. Månedlige levekostnader i Dhaka beløper seg til 200 kr, kunne Sahanur fortelle. Og resten ville bli brukt til å betale tilbake gjelden.
   Storebror sørger hver dag; han synger og er college-elev.
Men om Saha Alam, moren, faren, eller småsøsknene blir syke, hva da. De vet om branner og nedstyrtninger av fabrikker. Jeg vet ikke hvor rasende de kan tillate seg å være.
Hva tjener sangen til, kunne en spørre. Den skal jo ikke tjene til noe. Den er bortenfor profittomløpet. Den er det den er. Så er den vannet i tørr jord. Dette vet de syngende barna og ungdommene. De blir sterkere av å synge. Og mindre utbyttbare, antar jeg.
  
Så kan en jo spørre seg om det lønner seg å være noe annet enn utbyttbar. Jeg unner meg å la være å stille spørsmålet. I meg er det besvart.
 Hilsen Wera