Oslo

Brannforskriftene i Norge er store og kostbare å etterfølge.
Vi merker det nå. Bygården er gammel. Den har vært gammel svært lenge. Den må
bevares. Jeg går inn for bevaring; også av den kjære bygården. Den er et hjem
for flere, og står på plass hver gang jeg kommer tilbake fra India og
Bangladesh. En base jeg ikke kan se bort fra. Så underlig å kunne fastslå at bygården
som stod der, for eksempel i juni, fortsatt står i september. Uskadet. En eller
annen nattlig fant har prøvd å rappe porthåndtaket vårt; kanskje av en
nostalgisk følelse. Så gammelt det var, og så videre. Et arr i porten etter
den/dem som ikke klarte å ta det han/de ville. Men gården, den står.

   Ikke har vannet
tatt den, og ikke brann heller.

Vi som bor i den gamle bygården blir påminnet av offentlige
instanser om hvor skjør denne eksistensen-i-hus er. Gården kan jo brenne ned.
Vips, og så er den borte. Den har ikke brent ned på hundreogtyve år. Men den
kunne brenne ned. Nå er det på tide å brannsikre seg. Vi  kan ikke velge om vi vil det. Det er oss
pålagt. Brannsikrer vi ikke gården da blir det ikke mulig å forsikre gården.

Ingen instans sier at det er best å holde seg edru og ikke
røyke på et sted med tekstiler. Eller at solid naboskap er første brannsikringsregel.
Det fins ikke belegg for, eller lønnsomhet knyttet til, slik tale.

Mange skal tjene på oss som bor i en sårbar bygård.

Varslingsanlegg er for lengst oppført og rømmingsveier er
klargjort. Alle dører og boddører som ikke er brannsikre må snarest bli skiftet
ut, etasjeskiller mellom kjeller og 1. Etasje innført, og så videre.

Det er ikke en gang to uker siden jeg trasket i gamle
bydeler i Kolkata. Kolkata er en by lagt på en sump der en by, rent
topografisk, er en pussighet. Våtmarkstrakter. På grunn av opiumshandelen var
det, for britene, gunstig med en by ved Bengalbukta. Så ble det en by. Det
Ostindiske Kompaniet gikk inn for det. Handelsmenn kom, og handelsmenn døde.
Militære kom, og militære døde. Barn ble født, og noen barn døde fort. Den
gamle Park Street Cemetery, vidunderlig bevart, er “Vår Frelsers Gravlund” midt
i byen. Uten skråninger, og uten Henrik Wergeland. Kadamtrær og de dødes hvite gravboliger.
En og annen bikkje som søker ly i stillheten. Vokteren Anthony fra Goa snakker
perfekt britisk, sikkert også til dyrene. Den koloniale gravlunden er vakkert bevart.
En eller flere instanser må ha ønsket det. En engelsk stat, en velstående
slektning eller flere slike. Og de dødes navn står å lese. Fødselsdato,
dødsdato. Vi trasket der, åtte av oss søndag 9. september.    

Pravash er ikke en som gråter. Men han kunne grått da vi
litt senere samme søndag plutselig ble klar over et digert og nesten oppløst
hus, Raja Mullicks hus, i Bow Bazar. 

Det var der Sri Aurobindo, han som grunnla Auroville, bodde
når han var på besøk i Calcutta. Kolossale trær har ett seg gjennom husveggene.
Vinduene er ikke mer; veggene fins såvidt. Fortært av fuktighet, mugg, og gamle
trær. Nede ved foten av veggen, halvt murveggg, halvt tre, bor husløse.

Rett bortenfor ble et gammelt hus revet, under
politibeskyttelse, den søndagen. Neste gang: Raja Mullicks hus. Pravash sa historien vår, det er jo historien vår,
og kunne grått. Det han sa var håpet om datteren hans ville bli arkeolog.

Så bevarer vi som kan det de gamle husene. Det er godt. Så
drukner hus i andre trakter. Det er ikke godt. Så smelter isen i Arktis og noen
tenker: å hva kan vi tjene på det. Transport, sier de. Der det før var is blir
det heretter åpent leie.

Brahmaputra, tenker jeg. På øyer i den floden bor og synger
barn jeg har kjent i ti år. Isbreene i Himalaya, tenker jeg selvsagt. De
smelter med fryktelig hastighet. Og menneskene mine som er menneskene våre… hva
skal de drikke og hvor skal de bo.

Hvordan få plass til det hele. Til alle sorgene og alle
sannhetene, velge hvilke som er absolutt viktige – og velge slik at jeg kan
tåle å leve med det. Som organisme, som samvittighet og som en smule malplassert
borger i et styrtrikt samfunn.

Hilsen Wera