Lalmonirhat

Fra sangskolen innerst i skogene, den jeg
tidligere har omtalt som Slangetemmerstedet, i bil i tåkemørke; det er
kaldt her nå. Flyene kan ikke lande i Dhaka, leser jeg. Og bussene følger ikke
ruteskjemaet; for sjåførene kan ikke se veien. En annen nyhet, kanskje av
kolossal kaliber, men jeg kan ikke åpne avisenes nettsteder;
internett-tilgangen er skrøpelig i denne delen av landet. I papiravisen: en
oljetanker har kjørt på grunn i Sunderban, oljeutslipp i elvedeltaet. Sjøfugl
dør, fisk dør, mangroveskogen skades; matjord slutter å være matjord.
Pakhi på cirka tretten år var med oss den
lange veien til sangskolen på Slangetemmerstedet. Pakhi er en av de mest
egenartede stemmene i Arshi Nagar; hun er plaget nå. Ingen skjønner seg
på plagene hennes. Det hun forteller minner om ”onde ånder”, beskrevet som
vesener som ikke kan høres, ikke sees og ikke berøres men plutselig dukker opp
og ”slår” henne. Vi ble med Pakhi hjem etter totimersreisen fra sangskolen.
Pakhi er farens øyensten og han har nedlagt mange dagers anstrengelser, samt
penger til forskjellige allopatiske og naturmedisinske undersøkelser, i
forsøket på å helbrede datteren. Vi fulgte henne hjem. Der satte hun seg på
sengen og sang, uten akkompagnement, med den innlevelsen hun nesten er alene om
å ha. Men spise det vil hun helst slippe.
Til sangskolen på Slangetemmerstedet
kom Sumi på fjorten. Hun var denne sangskolens elev i flere år til hun brått
ble giftet bort, til en slektning, i sommer. Sangskolens medarbeidere gjorde
sitt ytterste for å forhindre det. I dag kom hun med sindur (rød strek) i
midtskillen og armringer; den gifte kvinnens kjennetegn. Da alle hadde sunget
sang også hun. Sumis sang kan du høre på Songs of Death and Freedom. Hun
sa hun var glad for å se og synge for alle. Sangeleven Nitai Anando sa han ikke
var glad for barneekteskap…
I går var det ingen sol å se. Selv en som
kommer fra kalde trakter merket sur kulde; det fins jo ingen innevarme her.
Veggene beskytter riktignok mot vind og tåke. I kald tåke, løpende fra
eksamenspulten, kom ungene og ungdommene for å synge; jeg vet ikke hvor sultne
de var. Syv-åtte år, ti-tolv, eller femten-seksten. Og de sitter, for det meste
i stor konsentrasjon, i to, tre eller fire timer, i hel eller halv skoleuniform
eller finstasen og synger den sangen de har valgt seg, helt til det blir nesten
helt mørkt. De, især jentene, må komme seg hjem i tide. De går i små klynger
fra sangskolen. Men først er det felles måltid.
Jeg prøver å forestille meg en gruppe barn i
et nordlig eller vestlig dalføre, innerst i en fjordarm, i Norge; hvem kunne
der undervist for en meget beskjedent honorar, i uke etter uke og år etter år;
hvem ville der kommet, i uke etter uke og år etter år. Sangskolen på
Slangetemmerstedet er en av de fem som ble opprettet i 2005. Bare en av disse
fem første er siden blitt nedlagt.
Ingen kommende jul å merke her. Bare når jeg
prøver å åpne nettbanken merker jeg ”forretningsjulen”. 22. desember kommer
Binod, Nitai og Pravash fra Kolkata. Dagen etter skal vi krysse Brahmaputra til
de to sangskolene der. Det blir jul på en sandøy for den som skriver dette.

Hilsen