Lalmonirhat

Kjære hver og en,
ved porten her er flagget, rød ”fullmåne” på grønn bakgrunn, heist. De fleste som bor ved dette tunet la blomster ned på Martyrstedet i småbyen i natt. 16. desember er datoen for ”de pakistanske fiendenes overgivelse” i 1971. I mars feires opprettelsen av Republikken Bangladesh. Landet het Vest-Pakistan til 1971.
Høytidsdagen feires med lange enetaler av menn som kan det å la stemmen sin lyde, samt litt sang til slutt; Rehana og Sharifa skal gi sitt. Arshi Nagar slipper ikke unna å delta. Sammen med Menna, som lager mat, er jeg alene på tunet. Jeg hører en og samme manns tale, og har hørt den i mer enn førti minutter, overført til hele småbyen ved hjelp av et heftig høyttaleranlegg. Ingen i byen slipper unna å høre enetalen. Og til slutt, som en liten skjerv til ømheten: sang.
Vår egen festival, 27. desember, planlegges. 4-500 barn med stedlige mesterlærere og noen foreldre blir kjørt hit den dagen, i store eller små kjøretøy, fra sangskolene øst, vest, nord og sør i regionen. Hver sangskole, sytten i tallet, skal opptre i tyve minutter. Alle får spise, og dét to ganger. De som bor på sandøya må overnatte. Et stort logistisk arbeid, dette. Kostbart er det også. Transport og mat er de store utgiftspostene. Ingen kan inviteres uten at måltidet er med; en gjest er en som skal få spise.
I går besøkte jeg den største sangskolen, den med hundre elever; oppdelt i to grupper. En gruppe barn på femti er jo for stor. Alle barn (over syv år) og ungdommer i grenda synger, tross det alminnelige skolepresset i landet. Etter tre-fire timers sang, felles måltid. Alle sittende på samme tun, med ris, linestuing, grønnsaker og fisk på bananblad.
Denne kroppen, hun som nå skriver, hadde sittet med kamera i hendene det meste av tiden i tre-fire timer, og deretter med ris og linsestuing, nesten rennende, på bananbladet. De som øste ut mat fra store spann var de eldste sangelevene, gutter og jenter, samt noen fedre og mødre. Rehana tok ut blomsterblader fra håret mitt da vi kom tilbake hit. I dag har hun vasket henna ut av det.
En gutt heter Ripon. La meg kalle ham lille-Ripon. For i internatet bor vår første Ripon. Første gang jeg merket meg lille-Ripon var i 2012, da instrumentopplæringen nettopp hadde begynt. Han lærte å spille både strengeinstrument og trommer. Jeg så hendene hans. En sann arbeidskars hender. Han var ti-elleve år, med et stort og helt åpent ansikt. Av hendene og klærne skjønte jeg at Ripon var en fattig families sønn. Men han hadde rytmen. Jeg sa til Narayan, vår kjære musiker & medarbeider: se etter Ripon.
I går sang lille-Ripon som den første av mange. I dag fikk jeg vite at alle musiker-medarbeiderne som var til stede hadde grått. Ingenting i gutten var utenfor sangen. Etterpå sa moren, som hadde hørt sønnen synge, at hun ”gir ham til meg”. Noen mødre sier det slik. Rehanas mor gjorde det, Anandos far det samme. Noe i meg skulle så gjerne ha lille-Ripon boende i internatet. Men kanskje behøver han grenda. Småbyen har mange blaserte barn og slu voksne. Det er mulig at lille-Ripon styrkes best i huset der han nå bor. Jeg  har ikke sett det huset. Om han så bor der eller her, i internatet, må han få synge; han må få tro på sin egen stemme.
Vi som trodde vi måtte tenke mest på jentene har for lengst skjønt at vi må tenke klokt på hvordan vi skal dra guttene til oss og holde på dem. Jentene kommer av seg selv. Til de er tolv år får de, med få unntak, komme uforstyrret. I hele skolesystemet er det jentene som ”feirer” hva de får til. Guttene blir i større grad glemt – av utenlandske organisasjoner og kanskje også fra statlig hold. Stemmeskiftet er en prøvelse for de guttene som faktisk vil synge. Instrumentopplæringen har holdt på flere av dem de siste årene. Faller den bort – fordi den økonomiske støtten faller bort – da vil mange syngende gutter fra stemmeskiftet av gå et annet sted enn sangskolen. De har ikke mange gode steder å gå til.
Anando sa for noen dager siden at det snart ikke vil være gutter og menn igjen i dette landet; de drar utenlands for å tjene penger. De som ikke kan kjøpe seg en stilling i det statlige systemet, blir dagarbeidere, henger arbeidsløse omkring, blir dratt inn i betalt islamisering eller småkriminalitet. Mange jenter drar i flokker til tekstilfabrikkene i Dhaka og omegn.
Skal det skje et sant bevisstgjøringsarbeid hva gutt og jente gjelder i et samfunn som dette er det ikke nok å styrke jentene. Både gutter og jente, som alle er fattige, må være med i bestrebelsene. Sangarbeidet er så vakkert, ikke minst fordi gutter, jenter, hinduer, muslimer – og noen få kristne – er med. De som synger og spiller utgjør et eget lite univers i et samfunn som, for meg å se, forflates og forråes, samtidig med andre samfunn på planeten. Småbøndene som før var selvforsynte leier ut jord til tobakksfirmar og må kjøpe maten sin.
Jeg skriver dette og vet ikke hva som skjer med delfinene og mangroveskogen under oljesølet i deltaet i Sunderban.
Hilsen Wera