Kolkata


De nystrøkne plaggene blir
våte idet de blir tatt i bruk. De skulle blitt våte av monsunregnet; så
blir de isteden våte fra kroppen.
Binod
dusjer med voldsomhet. Jeg hører lyden  fra vannmuggene han heller over
seg idet vannet treffer kroppen, og spørsmålet om det er vann nok.
   Det er vann nok her.
Hva
hadde vi gjort der ute i byen. Jo, levert den kanskje reparerbare
minnebrikken med videomateriale fra togreisen New Jalpaiguri nord i
Paschim Banga (Vest-Bengal) –Kolkata med de syngende barna fra Arshi
Nagar, Bangladesh, og de samme barnas opptreden under festivalen i
Kenduli i januar 2012. En av seks minnebrikker lar seg ikke åpne og
lese. Togreisebrikken. Kyndige folk har forsøkt å åpne den i Oslo og
Budapest. Nå prøver de her. Det dreier seg om ikke å slippe (det
dyrebare).
   Selvsagt dreier det meste og viktigste seg om å slippe; å slippe tak.
Jeg
slipper ikke Sathi, jenta fra hinduslekt som nettopp er kommet til
internatet vårt nord i Bangladesh. Moren gråter og bærer seg, for
datteren er ikke der hun, moren, er. Faren legger seg syk og kommer ikke
syklende med datterens skolebøker. Sathi vet at hun vil bli giftet bort
svært fort om vi slipper henne. Moren vil jo gråte og bære seg,
uansett.
  
Bare
om Sathi selv ber om å bli sluppet kan vi slippe henne. Hun er
jentungen som i 2005 fikk en geit og holdt av geita som hjertevenn i
mange år. Hun delte seng med geita og gråt da geita døde 1. juledag
2010.  Da jeg kom til de trakter et par måneder senere sa hun til meg:
maa, vet du det? Vet, hva? Om geita Sundaris død. Jeg visste det ikke og
tårene silte på tolvåringen.
Har
nettopp fått vite at en av de malende jentene våre i veverlandsbyen i
Nadia er blitt solgt i Assam. Først forført av en familievenn eller
fjern slektning, tatt med til Assam – og deretter solgt.  Hun ringte en
gang for en måneds tid siden og sa: redd meg!