Det var en gang, i mitt eget liv, i mitt aller egneste liv, at jeg hadde mye med en sadhu å gjøre. Sadhuer fins bare i India. Eller: fra India. For det fins indiske sadhuer som bosetter seg i USA eller Europa og, kanskje, på andre kontinenter. Sadhu betyr ”en som har øvd seg lenge”: på kjenne seg selv og samle seg selv i ett eget punkt. De som er gamle av hjerte og tanke kunne si: en som er fullkommen. Slik, altså fullkomment, er det selvsagt ikke i det besværlige livet, i den uryddige realiteten som menneskekroppen er.
Det er guruen, mesteren, som innvier mannen eller kvinnen. Det er han, sjelden hun, som sier: slik skal du gå, bare slik. Slik mesteren er kledt skal også den nye sadhuen kle seg. Fargene kan variere: lyserødt, oransje, blodrødt, hvitt eller, for fakirer, svart.
Det dreier seg om en smal vei. Men ingenting er som det var ”i begynnelsen”. Sadhuer av gammelt og hardt slag befinner seg i nord, meditativt i fjellene der. Jeg tror noen slike fins fremdeles. De som trasker omkring i lavlandet har forlatt sosial status og familiebindinger. Men det er ikke det samme som å ha forlatt seg selv.
Det var i januar for åtte år siden, midt i Kolkata, hvorfra sadhuer og pilegrimer drar til øya Ganga Sagar i Bengalbukta hvert år at jeg så ham sitte ved et provisorisk ildsted i en stor burgundersvart kappe. Jeg trasket der med leicaen, fremdeles analog, og han, med avis i hendene, kalte meg til seg. Kom og sett deg her. Mange hadde bedt meg sette meg hos dem og jeg hadde overhørt det, for å gå videre konsentrert om å se.
Jeg satte meg hos hos denne sadhuen. Som et flertall av sadhuer hadde han chillumen, hasjpipen, liggende nær. Jeg hørte de andre kalle ham chillumens konge. Chillumen ble gitt av den ene til den andre mellom unge og mindre unge menn der jeg satt. Han i burgundersvart kappe sa han hadde kjent meg bestandig, og jeg var berørt. Så forlot jeg stedet, men ikke for alltid. Jeg trasket tilbake over sand og gress neste dag, og dagen etter. Og dro også den gangen, men da gjennomrystet, til Bangladesh, som jeg jo skal i neste måned.
Denne gangen, antagelig, innvendig ganske fredelig.
Jeg vet ikke om han i kappen var sadhu eller noe annet. Hvem i verden vet hvem som er hva. Det ble en lang og inngripende utveksling mellom oss. Kanskje skulle jeg vært den foruten, for noen skader ble store. Samtidig vet jeg at jeg ikke ville sittet her i dag, med Jamir, Binod, Nitai og de andre i nærheten, om det ikke hadde vært for dette mennesket og de medfølgende skakningene; jeg ville neppe vært rent praktisk sett forbundet med Kolkata mer. For det var i denne sadhuens nærvær at Binod i 2006 dukket opp ved et ildsted i et lite tempel nær Ur-Ganga, og han – mer enn jeg – visste at han, altså Binod, hadde med meg å gjøre: han som den unge og jeg som den eldre.
Som jeg har skrevet før er et bloggbrev ikke for dagbok å regne; den lange ”sadhuhistorien” med kolossale farer, blant annet skjult under teppe i punktert bil i jungelen i geriljaområder i Cchhattisgarh, og uventede anledninger til ikke-europeisk insikt skal jeg ikke skrive her. Kanskje får jeg skrive også dettet stykket erfaring, tre år lang, i et større format en gang. Mye beror på livets varighet; ja om jeg får leve på jorden så lenge som det tar å skrive bøkene som – i meg – ber om å bli skrevet.
I januar for fem år siden skjønte jeg at jeg måtte rive meg løs av et grep som holdt meg der jeg ikke ville holdes, og jeg rømte vekk. Det var, igjen, et aldeles ikke-europeisk vågestykke. Helt til flyplassen kom han da jeg skulle dra til Dhaka, og jeg sa til sikkerhetsvakten på flyplassen: om det kommer en person i sadhudrakt (oransje), så ikke slipp ham inn. Sett deg inn til venstre, i skjul for alle, sa sikkerhetsvakten. Jeg har siden fått vite at det ble basketak mellom sadhuen og sikkerhetsvakten.
Dette skal sies: fordi denne sadhuen som bar den burgundersvarte kappen som betok meg så sterkt, hele heftigheten i noe som nærmet seg et gudsbegjær, nødvendigheten av rus, uendelig tillit, ubegripelig intuitiv kraft, politisk innsikt, alt dette sammen med nesten-galskap kunne jeg fotografere i landsbyer der ingen før hadde fotografert. Jeg har et underlig arkiv fra sentral-østindiske geriljaområder. Hverdagsbilder, barn, hardtarbeidende kvinner.
Han prøvde å slutte med hasj. Men klarte det ikke. Etter tredve år er det, uansett, vanskelig. Jeg har, slik, en lang aldeles edru erfaring med rus. I årene etterpå har han prøvd å få tak i meg. For også i det villeste og forferdeligste virvar kan det finnes et sant punkt; noe som til og med kan kalles kjærlighet. Jeg har fra andre hørt bruddstykker av historien etter 2009, om et menneske som langsomt går til grunne, og ikke kan slå seg ut av rusen. Han prøvde det i 2006 og 2007. Men: alt er ikke mulig for et menneske.
Vi dro i går til stedet der jeg i 2006 trasket med det analoge kameraet. Pilegrimer, av samme slag som de jeg hadde sett ved kalitemplet, pakket pledd og kokekar sammen for å dra hjemover, vest og nord og sør i landet. Jeg trasket halvt i blinde, plaget av tanker på huset som bygges ved Ur-Ganga og arbeiderne som ikke arbeider, visstnok fordi de feirer Profeten Mohammads ”seier”. Da sa Jamir med ett: der sitter han.
I et sekstiendels sekund ser jeg det samme mennesket som jeg i 2006 så sitte og lese i The Times of India sitte der og lese i en avis, uvisst hvilken, antagelig for å gjøre seg gjenkjennelig for meg. Men ikke bare derfor. Han kunne jo ikke trylle frem en avis for mitt åsyn. Avisen må ha vært der før jeg kom. Han kunne ikke vite at jeg kom. Men han kunne vite at jeg hadde vært der en uke før. De vet om meg, sadhuene i de små skurene i Babu Ghat. De hadde sagt det til ham. Og han ventet. Med sin form for intuisjon, i herjet kropp, kunne han kanskje vite at jeg ville komme før alle hadde forlatt det spesielle stedet i byen.
Jeg gikk forbi. Hadde jeg ikke gått forbi, ville det blitt sorg og små eller store tumulter. Ikke basketak. Det kan ikke være mye kraft igjen i den rusmerkede kroppen. At den ennå er en kropp i verden som kan holde i en avis er forunderlig.
Jeg vet at han ventet på meg. Og jeg gikk forbi. Ikke vær redd, vi er her, sa Binod og Jamir. Jeg var ikke redd. Jeg var bare i en skrekkelig sorg. For et menneske er et menneske. Et menneske som har grepet inn i livsretningen og ”kjøttet” ditt er et menneske som slik har grepet inn.
Hilsen Wera