Kolkata

Det jeg hører er kråkene og den bengalske versjonen av We shall overcome. Det er mange grunner til å la den sangen ljome her. En politikeraktig mannsstemme tar over; kom og gi blod.
Suchitra Sen er død. Du som leser dette kjenner neppe navnet. På forsiden av den engelskspråklige dagsavisen The Telegraph: ‹Enchanting›, i store bokstaver. Og under: ‹We´ll spend forever wondering if you knew how much we wanted to know you,› etterfulgt av et dikt. Deretter: side opp og side ned om den kvinnelige skuespilleren, et særegent ansikt i bengalsk film som, i 1977, plutselig gjorde seg utilgjengelig for offentligheten og i trettiseks år forble usynlig. Deretter, i desember 2013: synlig som pasient. Det sies at Suchitra Sen forsaket glamour og medfølgende goder for å meditere; det kan jo også være at hun, i tillegg, innså at hun ikke lenger hadde den gratien hun før hadde hatt – og ikke ville ødelegge sitt eget bilde.
Det var en utimelig trafikk-kork i går. Vi visste ikke da at Suchitra Sen var død. Hun har pustet og ikke-pustet i 26 dager, i privatklinikken Belle Vue. Nå er det slutt på den daglige oppdateringen i nyhetsmediene. I dag henger det plakater og lyder sang til denne legendariske avdødes ”ære” mange steder i byen. Ved likbrenningsplassen der hun i går ble kremert er det lagt ned lange rader med hvite blomsterkranser; hvitt er sorgens farge. Bengalerne bøyer seg for og feirer sine utvalgte, som Rabindranath Tagore.
Jeg vandrer ved Ganga i nærheten av gudemakerbydelen. En liten bil med lasteplan kommer kjørende med en gjennomsiktig kiste. Den dødes ansikt, en hvithåret manns, er synlig. Øynene, nesen, munnvikene, hvert hårstrå. Enda en bil med gjennomsiktig kiste, og denne gang et ungt mannsansikt. Det som alltid har slått meg i Kolkata er den synlige døden. Binod sier at han lurer på om døden fullføres i løpet av et sekund eller om den behøver å arbeide seg gjennom kroppen; om bevisstheten som i et lyn opphører, eller om den kan se det hele ”bakfra”.
Høyttalermannsstemmen ljomer videre på bengalsk maner. Binod, Jamir, Ranchit og Pravash trasker i det uferdige huset vårt ved Ur-Ganga sammen med arkitekten. Senere i dag skal vi velge utvendige farger. Innvendige vegger og tak blir malt tre måneder etter at veggene er dekt med gips. Når huset innvies, antagelig 27. mars, vil ”alt” uten innvendige malestrøk være utført. Møbler, sukker jeg, og ønsker færrest mulig møbler. Men: noen skal sitte foran en datamaskin, også her. Offisielle besøk er unngåelig. Forbindelsen mellom ære og sittehøyde er klar. Vi har vært i møbelbutikker, og gått ut derifra med kunnskap om høye priser og tunge ting.
Jeg antar at folk (de som ikke kjenner oss) vil vente seg at pengene med letthet kommer fra ”Vesten” via meg. De kommer jo ikke derfra. Skaffer vi tunge og kostbare møbler vil ingen skjønne at også de må gi. Vår kjære juridiske rådgiver sier at indere aldri vil gi; han tror bare på ”Europa”.  
Bankura, 19. januar
Jordstykket nordvest i delstaten ble kjøpt og offisielt registrert i høst. Dette ble mulig på grunn av ytringsfrihetsprispenger pluss en gave. Brønnen må graves dypere, fiskedammen også; det er til å bli rent hamsunsk av. Jeg har ikke kunnskap om frukttrær, geitehold og hvordan en bygger leirhus. Andre har kunnskapen jeg mangler. Frukttrær: mango, guava, appelsin, sitron, jackfrukt, ukjente frukters trær. Husfundamentet er lagt: to rom, et større og et mindre. Inntil videre: pengestans, arbeidsstans. Men huset må fullføres før regnet kommer. Det mindre rommet skal brukes av meg; jeg vet ikke når. Det større av de som skal ta seg av geitene, fiskene i dammen, frukttrærne og, etter hvert, barna. Barna skal ikke bo her men synge, skrive, tegne, kanskje spise. Fruktene fra jorden skal sørge for arbeiderne, kanskje også tradisjonskunstnerne, de lutfattige, i landsbyen åtte kilometer unna. Så må de, og ikke minst fisk og geiter, etter hvert selges – og dekke en del av driftsutgiftene i Kolkata.
De som arbeider på jordstykket er fattige unge menn. En er blitt, i hvert fall midlertidig, rusfri ved hardt og hengivent kroppsarbeid. De andre har noe å konsentrere seg om og forholde seg til sammen; det er ikke lite for noe menneske. I det ene hjørnet, rett ved jungelen, er det laget en forhøyning: et meditasjonssted. Folk i nabolaget trodde vi skulle bygge en fabrikk og tror nå at det dreier seg om en ashram.
Slanger og sjakaler fins, sier Ashmael, som vokter stedet om natten. Men han har ikke sett dem. En hund har derimot funnet frem til jordstykket, kalt Adi Nagar, Den første byen. Hunden er siden blitt værende ved Ashmaels side.
Hilsen Wera