Kolkata

Det skriver ikke i meg. Det pleier å ”briste”. Inn i ordene, ut i ordene; slik. Men: ikke slik nå. Jeg er i det-som-foreligger. Det er av påtrengende praktisk og kroppslig karakter. Misunnelser, forskrekkelser, vidunderligheter. Sorg. Rør, farger, vinduskarmer, vindusstørrelser, gulv i meditasjonsrommet her i Kolkata (Calcutta), konsertdatoer i Dhaka; komme seg til ”sunoland” i Bangladesh, komme seg derifra. Tog, buss, helst ikke fly. Budsjetter og regnskaper her og der. Penger som fins, og må holdes orden på. Penger som ikke fins her hos oss, og må skaffes. Må åpne kanaler for noe, for litt mer; for nok. Forvalte med nøkternhet timene og pengene; alt dette. Og: det er ikke skrift.

Nei, det skriver ikke i meg. Så legger jeg tastaturet foran meg og sier til meg: skriv. Med ullgenseren kjøpt i bruktbutikken under togstasjonen i Budapest. Det betyr: det er kaldt her. 12 fuktige plussgrader ute betyr: kaldt overalt. Det er like kaldt inne som ute, bortsett fra at veggene beskytter for vind. Det kommer litt varme fra matlagingen og andre menneskers kropper. Sollyset slipper ikke gjennom. Seks grader under gjennomsnittstemperatur for januar, leser jeg i morgenavisen.. ”By uten sol”.

Jeg er alene i dette rommet. Leicaen, Panasonic GH3, kameraenes renseutstyr, telefoner, eksterne harddisker, B-vitaminer; alt dette på samme seng. Og: The Shadow-line av Joseph Conrad. Det var i den jeg leste på flyplassen i Doha. Det er med Joseph Conrad som med W. G. Sebald; jeg leser, og lærer om forfatterens metoder, diksjon, perspektiver og ”stemmer”.

Det fins tider for å skrive og tider for noe annet. Nødvendigheten av å skrive pleier å være konstant. Nødvendigheten kan ikke alltid utføres. (Det er noe annet.) Ønsket ligger der og vil lage form. Det er bevisst seg selv men ikke selvbevisst. Det er noe annet enn den nåværende tilstanden som går opp i seg selv og har nok med det.

Et bloggbrev behøver et skjæringspunkt: at noe har skjedd, noe har med ettertrykk og spor berørt den som skriver ut i verden. Det er jo ikke dagbok jeg, i små porsjoner, ønsker å sende ut. Noe må kunne pekes på. Akkurat nå ville jeg pekt i sirkel om jeg skrev om ”dagene”. Her, der, der, der, der men uten dramaturgi. Små pussigheter, små og store plager: alt skal ikke ut i verden i ord; jeg redigerer med begrenset hell.

Det er jo ikke slik at jeg bare ”er” i Kolkata og områdene nord og vest for byen. Også her, det vil si: som i Bangladesh, både utføres og forberedes et arbeid med og for barn, trofasthet, ikke-kommersielt blikk og kunstneriske former, forsøksvis med sterk forbindelse til ”urformer”. Derfor, og bare derfor: rør, viduskarmer, regnskap, penger som fins og ikke fins (i nærheten). Arbeidet vårt her behøver en varig kropp. Jeg er her i en husbyggingsperiode.

I historien min inngår tre gamle hus i Oslo: et på Frogner, et øverst på StHanshaugen og gården der jeg nå bor, også den (lenger nede) på StHanshaugen. Gamle hus er solide, krevende og av og til store plager. Jeg vet ingenting om arkitekttegningerav nye hus. Arkitektene var døde før jeg flyttet inn i de tre gamle husene i Oslo.

Lyspunkter, treverk, vinduskarmer, vannreservoar, farger; og: håndverkere som ikke kommer når de skal. Mulige og sannnsynlige forsinkelser. Den byggansvarlige river seg i håret. Arbeiderne er ikke kommet tilbake fra feiringen av Profeten (Mohammad) i Murshidabad. Som i Oslo, så i Kolkata. Håndverkere er nødvendige og har det nødvendige menneskets makt. Men: vi har bestemt åpningsdato 27. mars. Ifølge den vediske kalenderen skal det være en lykkebringende dato. Jeg, som vet lite om lykke fra kalenderens kant, sier ikke nei.

Det du til nå har lest hadde jeg skrevet da vi forlot stedet der vi (medarbeiderne og jeg)  spiser, sover, forbereder, tenker – og  jeg skriver, både når jeg er i en tilstand av skrift og, som nå, tross tilstanden av ikke-skrift.

14. januar er dagen for makar sankranti, en hellig dag ifølge vedisk kalender. Da skal en bade i hellig vann. Pilegrimer fra Kathmandu, Mumbai, Rajasthan, Andra Pradesh, Haridwar, Bihar sparer i mange år for å utføre pilegrimsferden til øya Ganga Sagar i bengaldeltaet. Nå, 16. januar, har de vært der, og i dag er dagen for å dra i fulle busser fra Kolkata tilbake til hjemstedet fylt av en fred du som leser og jeg som skriver neppe kan ane.

Pilegrimene stod i lange lange køer med gaver til gudinnen Kali i tempelet i Kalighat, stedet der Barmhjertighetssøstrene åpnet sitt første hus for fattige døende rett ved kalitemplet en gang på nittenfemtitallet. Hengivne pilegrimer lot seg fotografere i stor gavmildhet. Jeg brukte gavmildheten deres; ja jeg dykket inn i de sterke ansiktene fra fjell og ørken. Slike ansikter bevarer en viten som ikke har skrift. Mann og kvinne i gammel og seig kjærlighet, en med stokk, en annen uten; bønnekranser, bilder av gudinnen, kvinnenes sindur, det røde pulveret som markerer ekteskap, kjøpt akkurat her; en død fraktet på båre gjennom folkemengden.

Mange har gjort denne reisen for aldri mer å gjøre en reise. Dette er den ene store reisen som vil bli opphav til stor stillhet eller tusen fortellinger til barnebarn, naboer og ektefellene i mellom. Når den ene er død vil minnet om den felles pilegrimsferden velsigne den som ennå lever.