Kolkata

Kolkata er fremdeles en gammel slitt by. Jeg kom hit i går og har vært her alltid.  
Musklene strever med sittestillinger på gulvet; de gjør alltid det de første dagene etter flyreisen og månedene i Europa.
Hodestups inn i både harde og pussige realiter: jente elsker gutt som er gift. Bror plager og truer søster som får gå på skolen; selv fikk eller ville han ikke gå der. Tenner råtner i ung manns munn. Gårdens vannpumpe gjør ikke det den skal, og ikke bilhornet vårt heller. En som lurte meg for penger for fire-fem år siden lover for syttiende gang å betale tilbake, og skriver i epost at det er en mors plikt å tilgi. Jeg tror mindre og mindre på løfter. De er oppblåst som millionærene.
Jeg er blitt strengere enn før, og sier til milde Nitai at vi ikke kan gå inn for jentene i den første veverlandsbyen, min egen gamle, hvis landsbyens folk ikke deltar i anstrengelsen og gjør sitt. Heretter skal ingenting gjøres noe sted om ikke folk ber om det, og deretter deltar.
Vi dro til Babu Ghat, som i januar hvert år er stedet i byen der sadhuer og pilegrimer samles for så å dra til øya Ganga Sagar i Bengalbukta, der Ganga renner ut, og bade under pous sankranti natt til 15. januar. Sadhu  oversettes ofte med ”hellig person”, og er nesten alltid familieløs; hun og han går på en indre og kroppslig offervei.
De kjenner meg, sadhuene i Babu Ghat. Sett deg, sier en rødkledd kvinne med hår til anklene. Om sjeler ikke smelter sammen fins ingenting sant i verden, sier hun. Men ingen skal fotografere meg, legger hun til, og gjemmer ansiktet under sjalet. Mange stimler sammen for å fotografere oss to. Hun med kolossalt hår og jeg med en antydning, bare. (Tro ikke at det er klippet siden sist.) Binod sier vi må reise oss og hilse på en annen. Der sitter Kishor Puri i hellig nakenhet med aske på panne og bryst, ingenting annet. Kom og sett deg, sier han. Og jeg setter meg foran den nakne.
Er den nakne sadhu, da sitter du der foran eksistensens egen nakenhet, uten sjenanse. Slik er det å sitte foran Kishor Puri. Jeg ser ham i øynene og ser en stor godhet. På veien foran vandrer de nysgjerrige: se den nakne sadhuen og den ”fremmede” kvinnen! En fotograf jeg husker fra januar 2008 kommer forbi. Den gangen sa han: fotografer de kvinnelige sadhuene. Si meg hva du gjør og jeg vil være med, sier fotografen, mens jeg sitter på bakken med den nakne.
Nå har Binod ringt fotografen, som sa: si hvor dere er og jeg kommer. Han bor i nabolaget der Rabindranath Tagore vokste opp. (Det er en stolthet!) Binod og Jamir snakker for øyeblikket med vår vidunderlige hardhaus av en jurist om alle økonomiske tildragelser knyttet til ”Båtmor”, huset ved ur-Ganga; også om meditasjonsrommet med et gulv av bjelker. Sement, sier juristen. Han tror på sement. Arkitekten og vi andre sier det må være hard ved. Og at lyset skal falle på veden… Tre er pinefullt kostbart her.
Fotografen…Ja vi behøver folk. Hengivne folk. Folk som kan og vil arbeide gratis. Folk til et solid styre. Hjelpere, venner. Det er samme historie i Oslo som i Kolkata som i ”sunoland”. Jeg ber om noen å arbeide med; vi ber slik. Vi ber slik for suno-norge i Oslo også.
Litt nærmere øyeklinikken i Babu Ghat sier en pilegrim kom og drikk te, kom helt inn. Jeg bøyer meg og går inn, og setter meg nesten på en oldingekvinne, som våkner og sier au. Jeg sier tilgi meg. Hadde ikke sett at det lå et menneske der. 109 år gammel, blir det sagt. Hun, en pilegrim som har vandret 590 kilometer, fra Maharasthra, kaster armene rundt halsen på meg og kysser meg.
Tori-maa, ”Båtmor”, blir til foran oss, murstein for murstein. Høye vinduer, ennå uten karmer og grill, et stort rom for barn (?) i grunnetasjen og et annet stort rom for andre barn (?) i førsteetasjen. Flere andre rom også. Og et skriverom med utsyn mot tropisk vegetasjon. Et lite banyantre. Noe vil kunne skrives ved ur-Ganga som ikke kunne bli skrevet et annet sted. Nødvendigheten av å skrive er en hard realitet.
I går kom en tekstmelding fra en av sangjentene våre på en sandøy i Bangladesh fra telefonen til Anandos far. Hun er femten-seksten nå, og har aldri før sendt meg en tekstmelding. Jeg tenkte det kan være foreldrene prøver å gifte henne bort. I tekstmeldingen ber hun ikke om noe. En melding om at ”hun fins”, ikke mer. Anandos far gjør sitt for at ungjentene ikke skal bli giftet bort i utide.
Togbilletten til New Jalpaiguri må kjøpes snart. Nattog. Og så: inn i Bangladesh der templer, hus og biler brennes ned og to politiske ledere uten overbevisende sans for levende veseners livskår og konsentrasjon om et truet livsgrunnlag fornærmer hverandre.   
Jeg vet ikke helt hva ære er. Men vet at det i disse trakter er dødbringende. Min fars ære, min manns ære, min egen ære. Det beskytter ikke anstendigheten at den politiske lederen, som er grådig etter ære og makt, er kvinne. De to i Bangladesh er, som Lalan fakir kunne sunget, født i kvinnens skikkelse. Det fins ingen automatikk hva anstendighet angår. En politisk leder blir ikke anstendig av å være kvinne. Hun, som enhver annen, må, igjen ifølge Lalan, bli menneske.
Hilsen Wera