Det regner. De to ordene
er bittesmå. Et upersonlig pronomen + et verb i presens. Hvor mange
indiske bønder som har spist gift eller hengt seg fordi regnet ikke kom,
er neppe kjent av det indiske folkeregisterets statistikere. Småfolks
sannheter utføres og utsies utenfor det byråkratiske blikket og de
byråkratiske skjemaene.
er bittesmå. Et upersonlig pronomen + et verb i presens. Hvor mange
indiske bønder som har spist gift eller hengt seg fordi regnet ikke kom,
er neppe kjent av det indiske folkeregisterets statistikere. Småfolks
sannheter utføres og utsies utenfor det byråkratiske blikket og de
byråkratiske skjemaene.
Ja, det regner omsider. Jeg sitter inne og hører det bare. Det regnet ikke i landsbyen Amrul ved Damodar-elven der vi var i går.
Mange
meter jord er tatt av elv, regn og vind siden vi var der forrige gang.
Amrul: en landsby uten buss- og togforbindelse. Helt fra Chandinagar,
den en gang franske kolonien i det som nå er Paschim Banga,
Vest-Bengal, kommer Khusul for å undervise. Mange timers strabasiøs
reise til og fra Amrul, uten betaling. Reiseutgiftene blir dekket; det
er alt.
meter jord er tatt av elv, regn og vind siden vi var der forrige gang.
Amrul: en landsby uten buss- og togforbindelse. Helt fra Chandinagar,
den en gang franske kolonien i det som nå er Paschim Banga,
Vest-Bengal, kommer Khusul for å undervise. Mange timers strabasiøs
reise til og fra Amrul, uten betaling. Reiseutgiftene blir dekket; det
er alt.
Landsbybarn
får tegne. Vi sa: femti barn, ikke flere. Hundreogtyve har meldt seg
til nå. De er blitt delt inn i to grupper. Den ene gruppen tegner den
ene søndagen, den andre gruppen den andre søndagen. Noen av dem er av
urfolksslekt, santaler, og bruker farger som
er mindre bundet til blyantstreken enn andre barns farger; de er mindre
temmet. Som de aller minste barna, de som ennå ikke har vært utsatt for
skolesystemets regi.
får tegne. Vi sa: femti barn, ikke flere. Hundreogtyve har meldt seg
til nå. De er blitt delt inn i to grupper. Den ene gruppen tegner den
ene søndagen, den andre gruppen den andre søndagen. Noen av dem er av
urfolksslekt, santaler, og bruker farger som
er mindre bundet til blyantstreken enn andre barns farger; de er mindre
temmet. Som de aller minste barna, de som ennå ikke har vært utsatt for
skolesystemets regi.
Der
sitter de på ashramgrunn, femti-seksti barn mellom fem og tolv, lytter,
mediterer, og tegner i to timer. Slett ikke alle kan skrive navnet
sitt; ikke tredjeklassinger engang. Mer enn en kjole henger sammen ved
hjelp av en sikkerhetsnål. En gutt heter Akash, som betyr Himmel. En
strålende niåring som ikke er redd for fiolett, rødt og oransje; Akash
hiver seg ut i fargene.
sitter de på ashramgrunn, femti-seksti barn mellom fem og tolv, lytter,
mediterer, og tegner i to timer. Slett ikke alle kan skrive navnet
sitt; ikke tredjeklassinger engang. Mer enn en kjole henger sammen ved
hjelp av en sikkerhetsnål. En gutt heter Akash, som betyr Himmel. En
strålende niåring som ikke er redd for fiolett, rødt og oransje; Akash
hiver seg ut i fargene.
Når
alle arkene er samlet sammen gjør barna øvelser med en ivrig yogalærer.
Da kravler jeg ned den sandete skråningen til Damodar-elven, idet Jamir
tråkker opp spor for meg i sanden, hele tiden cirka en meter foran.
Begge er barbeint. Fiskerne roper til Jamir: stans, stans; vil du
”drepe” henne… Men Jamir vil bare gjøre det mulig for meg å svømme.
Strømmen er stri og klærne blir tunge av vann. Så drar Jamir meg oppover
skråningen, og Batul, landsbygutten som koordiner ”kunstklassen”, og
Jamir heller vann fra springen over meg som sitter på huk; jeg er
gjørmete til langt opp på leggene. Det eneste jeg har igjen å gjøre
etter å ha blitt vasket er å spise, se barna spise, si adjø – og traske
langs Damodar-elven til bilen.
alle arkene er samlet sammen gjør barna øvelser med en ivrig yogalærer.
Da kravler jeg ned den sandete skråningen til Damodar-elven, idet Jamir
tråkker opp spor for meg i sanden, hele tiden cirka en meter foran.
Begge er barbeint. Fiskerne roper til Jamir: stans, stans; vil du
”drepe” henne… Men Jamir vil bare gjøre det mulig for meg å svømme.
Strømmen er stri og klærne blir tunge av vann. Så drar Jamir meg oppover
skråningen, og Batul, landsbygutten som koordiner ”kunstklassen”, og
Jamir heller vann fra springen over meg som sitter på huk; jeg er
gjørmete til langt opp på leggene. Det eneste jeg har igjen å gjøre
etter å ha blitt vasket er å spise, se barna spise, si adjø – og traske
langs Damodar-elven til bilen.
I
dag kom Arjun Khaepa, en baul av det oppriktige slaget, til kontoret
vårt her, det som er midlertidig og har vært ganske lydløst helt til i
dag. I dag sang en baul slik at naboene i
middelklassenabolaget visstnok stusset. Ikke kom de inn, og ikke sa de
nei. Kanskje hørte de, kanskje orker de ikke å høre så sterke ord om
nødvendigheten av å kjenne seg selv. Arjun Khaepa synger lalan-sanger,
de jeg fra begynnelsen av, det vil si i 2004, har bedt sangere og barn i
Bangladesh om å synge. Lalan, den store Mesteren, delvis samtidig med
Rabindranath Tagore; den ulærde og vise som ikke kunne se forskjell på
hindu og muslim og sang at alle blir født nakne og er nakne når de dør.
De = vi. Slik sang Arjun Khaepa, på en helt alminnelig mandag! Khaepa, galning, er kjælenavnet som ikke kan tas, bare gis.
dag kom Arjun Khaepa, en baul av det oppriktige slaget, til kontoret
vårt her, det som er midlertidig og har vært ganske lydløst helt til i
dag. I dag sang en baul slik at naboene i
middelklassenabolaget visstnok stusset. Ikke kom de inn, og ikke sa de
nei. Kanskje hørte de, kanskje orker de ikke å høre så sterke ord om
nødvendigheten av å kjenne seg selv. Arjun Khaepa synger lalan-sanger,
de jeg fra begynnelsen av, det vil si i 2004, har bedt sangere og barn i
Bangladesh om å synge. Lalan, den store Mesteren, delvis samtidig med
Rabindranath Tagore; den ulærde og vise som ikke kunne se forskjell på
hindu og muslim og sang at alle blir født nakne og er nakne når de dør.
De = vi. Slik sang Arjun Khaepa, på en helt alminnelig mandag! Khaepa, galning, er kjælenavnet som ikke kan tas, bare gis.
Jeg
har ikke rukket å fullføre brevet, eller ”bloggen”. Det har regnet her.
Jeg må skrive meg inn i regnet. Det er en annen tekst. Da vi kom
tilbake i kveldingen i dag, 5. september, hørte jeg rosenkransbønnen i
jesuittsenteret tvers over gaten. Presten satt taus i hvite klær, de
fromme kvinnene i andakt, et lite barn ble vugget av en mild far. Tårene
rant ned over kinnene mine. Der stod Jamir, muslim, helt andektig. Og
Binod, med sto hindufromhet. Og Puspo, da; santaljenta som skal være her
til jeg drar, og kommer tilbake for å bo med de andre i tori-ma,
”båt-mor”, huset ved Ur-Ganga, det som skal bygges i løpet av 2013. Det
gamle huset blir overtatt 19. september. Et og annet hull i veggen og
rør blir reparert; så flytter de inn. Tillatelser til nybygg må
innhentes. Alt dette mens jeg er i Oslo og tar til meg fargene og den
lille kjøligheten i min aller kjæreste måned, september.
har ikke rukket å fullføre brevet, eller ”bloggen”. Det har regnet her.
Jeg må skrive meg inn i regnet. Det er en annen tekst. Da vi kom
tilbake i kveldingen i dag, 5. september, hørte jeg rosenkransbønnen i
jesuittsenteret tvers over gaten. Presten satt taus i hvite klær, de
fromme kvinnene i andakt, et lite barn ble vugget av en mild far. Tårene
rant ned over kinnene mine. Der stod Jamir, muslim, helt andektig. Og
Binod, med sto hindufromhet. Og Puspo, da; santaljenta som skal være her
til jeg drar, og kommer tilbake for å bo med de andre i tori-ma,
”båt-mor”, huset ved Ur-Ganga, det som skal bygges i løpet av 2013. Det
gamle huset blir overtatt 19. september. Et og annet hull i veggen og
rør blir reparert; så flytter de inn. Tillatelser til nybygg må
innhentes. Alt dette mens jeg er i Oslo og tar til meg fargene og den
lille kjøligheten i min aller kjæreste måned, september.
Hilsen Wera