Hatgobindapur

 Jeg skriver september.
Det er så rart. Det betyr at det for denne gang, for meg her, nesten er
slutt. Det er dagen etter fullmånenatten i måneden badra.
Samme hete som i august, som i juli, og kanskje litt mindre hett enn i
mai og april. Da var det glødende. 70 ”bekvemmelighetsgrader”, kunne jeg
lese på nettet. Hete + luftfuktighet sammenregnet.
Viften
i taket brummer. På jordene brummer en eller annen maskin. To
hvitkledte kvinner sover under et moskitonett der baulene ellers synger.
Bønneropet fra moskéen lyder akkurat nå. Det har sin krevende
skjønnhet, et hardt alvor. Tempellyder smyger seg inntil deg mens
moskéropet maner. Gjør det du skal; gjør det du skal.
To
eldre menn lager eller reparerer sopelimer på tunet. De andre i
ashramen sover, eller kanskje de skriver. Fakir Sadhan Das Bairagya
skriver ned det han kan huske og har kunne samle inn av sin egen gurus
mester. Papiret denne skrev på er for lengst blitt til støv eller spist
opp av hvite maur.
Jeg
har et eget rom når jeg er her, og funderer akkurat nå – ikke uten
plage – på hva jeg skal gjøre med neste visumsøknad. Femårs-visumet mitt
utløper i oktober. Søknadsmetodene er blitt digitalisert siden 2007.
Det var slik, digitalt, det ble søkt om indisk visum for hvert barn og
hver voksen i musikertruppen fra Bangladesh i desember i fjor. Det var
meget nervepirende.
La fiendene komme, tenker jeg. Men la meg få se ansiktet deres. De jeg kan se kan jo gjøre (meg) ondt. Men jeg ser det.
Visumbyråkratene sitter i avlukker jeg ikke har tilgang til – nå som
prosedyrene er blitt digitalisert. Alt er mulig i India, sier Binod. Men
det indiske byråkratiet lar seg ikke alltid lee på.
   Jeg behøver noen som vil gå inn for meg.
Om
jeg må søke om visum hvert år, blir det besværlig. Om den nye regelen
er slik at en må holde seg borte fra India i to måneder før en igjen kan
komme tilbake, blir det kostbart og svært, svært besværlig å reise. Jeg
må besøke de femten sangskolene nord i Bangladesh også og kan ikke
oppholde meg to hele måneder i Bangladesh!!! Å reise til India, og
deretter til Oslo, og deretter til Bangladesh, og så videre. Eller: Å
dra til India, og derfra til Bangladesh – og derfra til Oslo. Neste
billett er for lengst kjøpt med tanke på den gamle rytmen:
Oslo-Kolkata-Dhaka-Kolkata-Oslo.
Ingen
lager visumregler med tanke på en ”vandringsstruktur” som min. Send inn
søknaden tidlig, sier den japanske baulen Maki Kazumi i ashramen. For
det kan hende du må vente i en måned eller to, før du blir bedt om å
komme med passet.
Jeg
er, i hjertetanken, med de syngende barna nord i Bangladesh også her.
Det ene lille-store dramet etter det andre: Sathi fra hinduslekt, eneste
hindu i internatet; farmoren, faren og moren har gitt henne til oss nå.
Det vil si: slekten har innsett at Sathi vil studere og synge, og ikke
bli giftet bort i året eller året etter det. Hindunabolaget har måttet
tåle at ungjenta bor, spiser og studerer sammen med barn fra muslimske
familier.
Mousumis
mor døde i forrige uke. Mosumi, den fattigste av alle, må gang på gang
bespise de fattige i grenda – slik reglene er når en far eller mor dør.
For den dødes sjelefreds skyld. Og Mousumi står opp, lager mat, sørger
for småsøstrene, gjør lekser. Og drar til Lydstudioet på mandag da det
skal gjøres nye proffe opptak av sangene til Sathi, Rehana, Sharifa,
Anando, Ripon – og kanskje Rupali. Rupali bor på en øy som er blitt
liten fordi elven, altså Brahmaputra, har revet med seg store
jordstykker.
Hvilken
sang skal jeg synge, maa? Slik spør Mousumi på telefon. Syng sanger som
stemmer med sinnstilstanden din, svarer jeg. Og Mousumi: Ja, det er det
jeg skal gjøre.
Anna,
som mormoren ga over til oss og internatet i mars 2009 er blitt lokket
til Dhaka, antagelig for å arbeide – og bli en inntektskilde for slekten
som ikke ga henne noe som helst da hun var liten og ”trengende”. Moren
druknet i elven og faren hadde for lengst rømt. Mormoren tok vare på
jentungen på en fattig og ganske hard mormors vis. Anna snek seg til å
synge mot mormorens vilje. Sang er synd, mente mormoren. Men Anna ville
synge. Hun er tolv-tretten år, vakker og med en sangstemme som har åpnet
seg i det aller siste. Og nå: i storbyen Dhaka der hun ikke kan
beskytte seg. De som kjenner henne vil antagelig bruke henne; de som
ikke kjenner henne vil kunne bruke henne på enda hardere måter.
   Slåss
for Anna, sa jeg på telefon i går. Til Rehana, Sharifa, Sathi og Amena.
Og til Jasmin, Badshas kone. Anna er vår, sa Jasmin.
En
kan si om Anna er Annas; eller at Anna er Allahs. Men det går også an å
si at Anna tilhører dem som holder av henne. Slik sett er hun ”vår”.
Sahanur
syklet ulykkelig til Arshi Nagars kontor i forgårs. Jeg stod i en
butikk ved hovedgaten Esplanade sammen med en som prøvde å få en ekstern
harddisk til å ”snakke med” mac-en min da Badsha ringte. Sahanurs far,
mor og tre yngre søsken hadde alle dratt til Dhaka på leting etter
arbeid og penger. Sahanur på seksten år hadde nektet å dra. Sahanur er
en av våre, sa jeg til Badsha. Hold ”stabsmøte” og la meg få vite hva vi
kan gjøre for ham.

bor Sahanur i et ”gjestehus” sammen med fire-fem andre studerende
gutter og vil, håper jeg, synge og lære å spille et instrument sammen
med de i internatet. Han er såpass stor at ”staben” ikke har våget å la
ham kampere sammen med Anando og Ripon tvers over tunet for jentenes
hus. Nabolaget er stint med ryktesmeder.
Rehana sendte en tekstmelding med følgende tekst: nå kan jeg spille skalaene på sitar!
Jeg
som ike vet noe om skalaer smiler og husker jenta som, i en liten
halvhvit ”shorts”, leide en geit over sandete sletter på Mannedreper´ns
øy i 2002. Hun er din, sa moren. Jeg gir henne til deg. Og nå sitter hun
der og øver skalaer med sitar.
Nitti
minutter senere. De to hvitkledte sover under same myggnett. Hunden
Prem sover også. Prem betyr Kjærlighet. Tre andre hunder sover. Jeg vet
ikke hva de heter. Hver hund har egennavn her.
Hilsen Wera