Det braker i skyene. Regn. Regn i Bardhaman i går. Regn i utide. En kan alltids håpe at det blir monsunregn i riktig tid. Jamir kommer inn for å hente paraplyene fra stedet under sengen min; de har neppe vært ute siden september.
Momena maler en vegg i trappen beskyttet av Jamal som våker over hele Tori-Maa. Noen snekrer opphengingsutstyr til utstillingen som åpner når huset innvies torsdag. Barna i slummen, de som malte med oss der vi leide kontor i 2009-2012, kommer gående den dagen; mødrene også. Kanskje vil de også komme traskende for å male på lørdager etter dette. Tomater og agurker blir fraktet fra jordstykket vårt nord-vest i delstaten; leirkopper fra pottemakerne i nærheten. I dag fikk vi vite at en venn vil gi ris og linser til innvielsesdagen. Jentene som kommer i buss fra veverlandsbyene, i hvert fall de, må spise før de igjen drar tilbake.
Det må stå en krukke i ”galleriet”. Kanskje noen vil kjøpe en bok, ja kanskje til og med et bilde; eller bare gi en skjerv.
Vi får ikke bruke lydanlegg, sa den ansvarlige ved den lokale politistasjonen. Eksamen for elever i tolvte klasse samme dag, og studentene skal ikke forstyrres. Baulene våre må synge uten høyttalere, fløytisten må spille helt bart; alle må lytte med det de er. Ranjani i nabolaget ved Ur-Ganga, hun med bilder av Den gode Hyrde og den Korsfestede på veggen, ved siden av Krishna med kranser av friske blomster, blir ansvarlig for te og vann til alle.
Akkurat nå sitter en sangskolert Sangita sammen med Binod, Jamir og Raja for å få vite hva hun ikke bør si, og hva det er godt at hun sier, på torsdag. Min størrelse skal være minimal. De som kjenner historien vet; de som ikke vet må nøye seg med det de kan ane.
Momena maler videre, snekkerne snekrer videre. Klokken seks i morgen tidlig drar vi til de femti jentene + mødrene i de to veverlandsbyene som kommer derfra på torsdag.
26. mars
Dagen før dagen. Lyden fra fuglene er størst. Kolkata ble vasket i går. Skyene var grå som askefargen på Tori-Maa. Små dammer i veibanen da vi kom tilbake fra veverlandsbyene. Den tungt hengende marsheten slapp taket. Momena svinser nå rundt i den leide kontorleiligheten sammen med venninnen fra samme klasse (avgitt eksamen i tiende klasse). Jeg vet ikke hva hun tenker om veggen, nesten to meter x to meter, hun skal dekke med fargene sine. De fleste i klassen deres er gift eller forlovet, sa jentene. Selv vil de gå på skolen.
I veverlandsbyen satt de mer enn femti jentene som kommer hit i morgen og ventet da vi dukket opp kl ti. De sang og gjorde yoga. De har malt hvert eneste invitasjoskort med naturfarger. Det er de som skal følge meg fra her jeg nå sitter og til det nye huset og blåse i konkylier. For en kraft i de magre jentene. Det er Momena som skal klippe båndet eller tråden.
Jamir er ansvarlig for sengeleie til alle som må overnatte fra i morgen til i over i morgen. Ranjit skal hente risen som står et steds i Garia. Pravash kommer med tog sammen med baulen(e). Sadhan Das Bhairagi, Maki Kazumi og andre fra ashramen i Bardhaman kommer i leid bil og drar tilbake i den samme. Bharat Mansata fra EarthCare Bookstore kommer med fløyten sin.
Badsha, Sujan og flere sangere fra Bangladesh ville gjerne vært her. Det er jo deres hus også. Stiftelsen her i Kolkata har samme navn som organisasjonen i Bangladesh: Arshi Nagar. Det betyr Speilbyen. En stor trupp var jo i Dhaka for en uke siden.
Så blir huset i morgen innviet og gjestene drar hver til sitt. Vi skal flytte inn med få møbler, stråmatter, sengtepper. Sengen ”med det rare i”, som jeg sover og skriver på, blir demontert. Malerne i Tori-Maa har fusket i faget og må nymale her og der. Det er ikke solcellepanel på taket ennå; det er for dyrt å installere. Men alt er for øvrig klart for ren elektrisitet! Vi ønsker det, samt regnvannsanking!
Innvielsen av huset er en måte å åpne en hemmelighet på. Svært få har sett Tori-Maa. Nå får de se. Kanskje kan de ”tro”. Og kanskje, kanskje vil de delta.
Hilsen Wera