Kolkata

Hvordan skrive om de siste dagene i Bangladesh (for denne gang) og den første dagen i Kolkata.

Det var på mandag vi satte instrumentene og oss selv i den innleide bussen og dro fra Lalmonirhat til Dhaka. Ti-tolv timers reise. Trettitre barn og voksne, deriblant Hilde, Maria og undertegnede. Seks-syv av barna pluss Holi Charon, musiker, hadde aldri besøkt hovedstaden. Spyposer ble delt ut. Sulota satt tynn og utkjørt på bakken utenfor bussen i to omganger; ville hun kunne synge etter dette. Baloram brettet seg ut i baksetet og tålte prøvelsen. Anando sov seg gjennom kvalmen. Sathi ble blekere og blekere. Jeg så på Ripon og husket den lange historien med gutten tynn som en kvist. Felespillergutten som stakk av med fiolinen i desember; han måtte levere den tilbake. Og nå satt han lykkelig, som en av alle, i bussen – som om alle pinsler fra høsten og ettervinteren var parkert i et uthus for anger.
   Noen av oss roet ned buss-sjåføren, for vi ville gjerne komme til byen i uknust buss og med alle kropper intakt.
Vi overnattet i sovesaler og smårom i et bygg knyttet til idrettsutdannelsen ved Dhaka University. Jeg sov nærmest begjærlig. Annen mat enn søvn var uviktig. De som hadde kastet opp spiste og glemte plagene. Labbanis mor kom med to småbarn neste dag; hun forlot Labbani og faren for flere år siden. Sliten kvinne som må ha vært stolt over den syngende datteren som skulle opptre på scenen i et stort universitetsmuseum dagen etter.
Så kom neste dag. Jeg gjorde noen nødvendige ærend og fikk se parlamentsbygget tegnet av Louis Kahn, men bare fra en kant. Barna og de unge øvde. Fløytist Bipin dukket opp, om enn meget sent. Vi ville gjerne beholdt Bipin som musiker og pedagog i Arshi Nagar. Men Bipin har andre og mer innbringende ”tilbud” lenger sør i landet. Adjø, Bipin. Kommer du, som Ripon, og sier du ønsker deg tilbake, vil ingen avvise deg. Men du vil måtte si ditt ord… I mellomtiden må vi nøye oss med mindre fjetrende men mer trofaste fløytepedagoger.
Barna sang fra stor scene med fjernsynskameraer foran seg, som om de var født på den scenen og hadde tilhold i sangen, og bare den. Kamerafolkene var begjærlige og brydde seg bare om sin egen kanal. Den norske Ambassadøren og sekretæren var der, samt tre representanter fra Rikskonsertene. Baloram og Sulota, de meget bilsyke, hadde glemt alle plager og ga oss alt fra scenen. Ripon også. Og lille Priti Lota på ti år som aldri før hadde sunget med mikrofon. Der stod tiåringen og sang sin sang for Krishna. En villstyring fra salen hoppet opp på scenen med et perkusjonsinstrument i hånden og blodrøde klær. Han fikk delta en stund og bad etterpå for sin syke mor.
Neste dag besøkte jeg Utenriksdepartementet sammen med Pintu: et forarbeid før neste reise til Bangladesh. Jeg behøver jo visum neste gang også. Han som la sin myndighet inn for å redde visumet mitt i februar sa: søk fra Stockholm neste gang. (Det fins ingen ambassade i Oslo.) Truppen opptrådte på en scene i hagen i Den norske Ambassadørens bolig. Den gode hjelperen fra bangladeshisk UD var til stede. Alle spiste sammen på takterrassen. Banan-is og frukt! Iren lo heftig av det utenlandske toalettet. Det ble avskjed der oppe på takterrassen. Midt i fryden over god mat etter god sang: avskjed og atskillelse på bengali. Ikke gråt mer nå, Rehana. Ungjenta var rent svartøyd. Sumon falt sammen. Anando faller ikke sammen men vet at denne gangen inngår i neste gang og det synlige inngår i det usynlige.
Maria og jeg dro til flyplassen sammen, Hilde litt senere. En hel natt på flyplassen, med mygg, en overdose offisiell myggspray, A/C til å bli syk av og en katt som ikke ga seg. En sikkerhetsvakt så oss da vi kom kl 22 og kom kl 6 neste dag for å si: nå kan du sjekke inn, søster. Men ammu (mor) må vente litt. Han fulgte Maria til skranken for Qatar Airways og fulgte meg en time senere til skranken for Regent Airways til Kolkata. Der trakk jeg frem det gamle ullsjalet og hutret i A/C til manges forferdelse.
Her i Kolkata forberedes innvielsen av huset ved Ur-Ganga på torsdag. Hele nabolaget er i forventning. Før det skal folkekunstner Momena male en vegg i trapperommet med tema: natur og urfolk. På torsdag blir det barns yoga, maling, sang; fløytespill, to aldrende baulers sang. Femti jenter med noen mødre og hjelpere blir busset fra Phulia i Nadia og tilbake. Pottemakerne i nærheten skal lage te- og vannkrus av leire.
Ikke glem Suno. Husk oss i sør-øst.
Hilsen Wera