Oslo

Kjære hver og en,

Jeg har dette passet. Et rødt lite hefte
med ‹Norge/Noreg› på. Det er viktigere enn nesten alle andre gjenstander.

Det hender jeg må sende passet i posten. Sender
det da til Den bangladeshiske Ambassaden i Stockholm. Sukker og kvier meg der
jeg står ved postskranken. Den unge mannen sier det ikke fins noe som er
sikrere enn en rekommandert forsendelse. Jeg tenker at en menneskehånd som gir
og en annen som tar imot er sikrere.

Sent i går skrev jeg inn passdetaljer ved
innsjekking på nett til Qatar Airways Oslo-Doha, Doha-Dhaka 1. oktober 2015. (Ankomst
neste dag).   

I forrige uke lærte jeg om Syria. Titusener
av flyktninger gir fra seg det de har for å komme seg inn i Europa. Hva har de
dratt fra, hvem er de som drar; med hvilken erfaringsbagasje. Jeg hørte
vidunderlige personer si sitt, under paneler og i filmer i Litteraturhuset og
Cinemateket. (Cinemateket må bestå!)

Jeg var (og er fortsatt) uvitende om Syria,
og vil neppe få lære mer i de tre-fire kommende månedene i Bangladesh & det
østlige India. Flyktninger kommer hit, de fleste unge, og de aller fleste menn,
mange engelskkyndige, og kanskje alle med skrekkelige erfaringer. Men antagelig
uten store sykdommer. Som en her sa: ‹de er ikke kjernefysisk stråleskadet›. Underforstått:
også kjernefysiske våpen fins.    

Jeg hørte mye, især av aktivist-filosofen Yassin
Haj Saleh. Deriblant om betydningen av passet. Han ble reddet ut av Syria i
2013. Passet ble nevnt, med konsentrert og likesom ”modnet” vemod; det forelå
jo ikke.    

Uten pass: immobil. Uten pass: umyndig.
Uten pass: henvist til diktatoren. Filmen heter Our Terrible Country. I det landet (Syria) har bare presidentens
lojale undersåtter pass. Samt noen europeere som har sluttet seg til IS (ISIL,
ISIS) i anstrengelsen for å gjenopprette ‹kalifatet›.

Jeg skriver dette dagen før avreise. Jeg
pakker i etapper. Prøvepakker. Tar alt ut. Tenker: det skal til
nord-Bangladesh, og det til Kolkata. Det der er ”til meg”. Det skal ligger der,
og det der. (Så blir det jo nytt rot til slutt!) Pakke denne bagasjen er en
konsentrasjonsøvelse som må være oppfinnsom. Noe er selvsagt med alltid, annet
er et tillegg denne gangen.

I bagasjen: fotoutstyret. Eksterne
harddisker. Førstehjelpsutstyr. Gaver. Indiske tekstiler kjøpt i Kolkata,
medbrakt til Oslo – og så videre til Dhaka. To sett klær til meg selv.
Tannpirkere.

Det digitale skrivebordet er ryddet. Skal jo
arbeide tekstlig også. (Fjerne fra skrivebordet det som ikke behøves, reise nøkternt og «lett» nok. ) 

I
Bangladesh kan det bli svært begrenset tid til tekstarbeid. Tekst =
stillerommet. Da er jeg der ingen andre er. Dit inn kan ingen komme rett fra tunet. Skal skrive og sende bloggbrev, så sant jeg kan. Om det bare fins
elektrisitet! Badsha, vår hardtarbeidende koordinator-direktør sender epost om
natten; da er nettet ”åpent”. Kroppen min følger dagslyset; jeg kan ikke gjøre
som han.

La en bibel i håndbagasjen i dag morges
men tok den ut. To romaner av Selma Lagerlöf er med. Kjære Kari, kjære Lars i
Värmland, dette er en gest til dere. Og det er et eget ønske.

Jeg tok bibelen ut, for jeg vet ikke hvem
som kunne komme til å se den, og med hvilket raseri. Noen
risikoer skal unngås. Noen farer kunne, i verste fall, gjelde mange – som jo ikke
ville ha valgt dem selv. 

I land etter land utenfor Europa og USA fins
det flere og flere som ikke ønsker folk fra den USA-lojale militære og
økonomiske koalisjonen velkommen. Jeg har det røde norske passet. Har, uansett,
denne huden. Folk med min type hud har gjort stor skade med hånden på bibelen.
Og, aller viktigst akkurat nå: folk med hånden på en annen ‹hellig› bok vil ikke
ha folk med bibelen hos seg. Det trengs bare én som er rasende for at det skal utløses
vold.   

Barn og voksne, hinduer og muslimer ønsker
å synge (sammen) nord i Bangladesh. Det er bevegende, og betydningsfullt.
Organisasjonen Arshi Nagar (støttet av suno-norge.org) vokser innenfra, av egen
glede og myndighet. Som Baloram sa i fjor: nå lærer jeg, og når jeg blir stor,
vil jeg undervise andre.

Hilsen Wera