Lalmonirhat

kjære hver
og en,

Plutselig
her; igjen. Den siste uken i Oslo begynte jeg å lese ”brevene hjem” fra 2004.
Dette stedet var ikke med i begynnelsen. Det fantes ikke internettforbindelse
her. Nå fins den; labil og ufullkommen.

Lang lang
reise. Først flyet, så ferden i bil nordover. Ankom Dhaka kl 4 am; ankom denne
småbyen i nord kl 11 pm. (100 minutter ved bagasjebåndet.) Uttak av kontanter i
et lekkert hotell der tjenerne bøyde seg for meg, selv om jeg hadde sandaler og
ukjemmet hår. Det jeg skulle: ta ut kontanter i hotellets pålitelige minibank.

Drakk te i
Doha med en dame fra Alta. Hun skulle til det sør-indiske pilegrimstedet
Tiruvannamalai, der SriRamana Maharishi bodde. Munken Abhishiktananda (Dom le
Saux) hvis bøker jeg ”spiste” på syttitallet, var sterkt berørt av SriRamana
Maharishi. Han var en ‹hellig mann›, om noen med sannhet kan kalles med det
navnet. Han ble fotografert – også – av Henri Cartier-Bresson. Damen var
lykkelig over at jeg, naboen i flyet, hadde vært i Tiruvannamalai, og spanderte
de søsteste søtkaker på oss i flypalasset i Doha. Det fins opplyste mestere i
India, sa hun. Ja, de fins, i det små og skjulte. Jeg sa litt om det som, i
tillegg til visdom, fins i India. Hun visste om volden mot kvinner. 

I
flypalasset: bilder på en skjerm med ord om donasjon til en charity for syke
barn som ikke kan alfabetet. Rart, ja nesten kvalmende, å se disse bildene av
vakre fattige barn midt i marmoren og flyplassens utsøkte luksus. Verden er virkelig
et sted for illusjoner. Så fins dette rare hjertet som beveger seg i oss
og beveger oss.

Da vi
ankom byen sang Badsha en gammel folkesang om ham eller henne som en gang var
hjertets perle (buker moni) og nå ligger
med hodet i dammen hos slangene. Det er en sorgsang og vi er i sorg.

Anando er
ikke her. Alles Anando rømte en sen kveld, med tog til Dhaka. Jeg har visst det
en stund, og ikke kunnet skrive det i en blogg. Det er for sårt og jeg har
skjønt for lite. Jeg skjønner fremdeles for lite. Zita, så kjær, døde i
Budapest 12. august. Omtrent da rømte Anando. Jeg visste ikke hvilken død som i
meg var størst. Jeg var jo Anandos, og trodde ikke han kunne forlate esraj,
dotara, brødrene, søstrene, mestrene – og meg.

Jeg har
ikke skrevet det før. Han er en av tusen barn her. Så er han vis som en ”ramana
maharishi”. Denne underlige gutten som så ofte har gjort meg målløs og har villet
lære alt. Nesten hele dagen i dag har medarbeiderne sittet sammen for å skjønne
hva det var Anando gjorde, i mai og deretter i august: var det han som ville
dra vekk, eller ble han lokket, forstyrret, forvirret, fremmedgjort.

Sent på
kvelden satt jeg på sengen hos Ripon, Bhim og – fremdeles her – Sahanur. (Han
er stor nå, og flytter antagelig ut meget snart.) Bhim på fjorten sa at alt er
annerledes nå og han gråter når han tenker på Anando. Men Anando, slik sa Bhim
det, vil aldri kunne slutte å synge. Ripon sa at Anando ikke ville gå seg vill.

Jeg håper
han blir i sangen. Men hvordan skal han kunne være i sangen som løsarbeider i
Dhaka. Gutten som kunne gått til en slags verdens ende i sang og tone og annen
kunnskap. I tillegg bandt han oss sammen.

Anando bar
manges sorger. Farens sykdom, fattigdom og ærgjerrighet bar han også. Det kan
han blitt for tungt. Han kan ha måttet gå ut. Jeg kan ikke skjønne det. Men jeg
vet at en kan måtte gå ut – også fra det aller vakreste.

Det Anando
gjorde kan fortone seg som et ”selvmord”. Men det kan ha vært en måte å redde
seg på. Eller, kanskje, en måte å redde andre på. 

Noe annet
nå: dere vil få vite det, så jeg lar dere få vite det direkte. En italiener ble
skutt i Dhaka sist mandag, og en japaner i Rangpur i går; begge menn. I en
twittermelding har IS påtatt seg ansvaret, og skrevet at ”koalisasjonens
medløpere” er i fare i Bangladesh. Altså: vi som følger USA. Jeg følger ikke
USA men jeg har det røde passet.

Forrige
bloggbrev ble skrevet med viten om den skutte italieneren. Jeg ville ikke
skremme dere, og lot være å skrive det. Nå vet jeg at dere, om dere følger
nyheter, vil få vite om mordene. Men dere vil jo ikke få vite at jeg er under streng
politibeskyttelse. Fire personer fra Sikkerhetspolitiet kom hit til kontoret i
går. Vi snakket om Anandos rømming da de brått kom inn. Sikkerhetspolitiet vil
følge med hver eneste dag.

Jeg er nå
som synagogen i Bergstien i nabolaget mitt i Oslo: under politibeskyttese hele
døgnet.

Badsha og
andre vet at mord som dette er et forsøk på å destabilisere regjeringen og
skremme vestlige ”gjester” bort.

Glem ikke suno! Hver eneste venn er viktig.

Hilsen
Wera