hvilken ulykke har du spør barnet strået og strået svarer de vet ikke at de tråkker lær meg å se deg sier barnet, jeg kan jo synge jeg vil lære deg om begynnelsen svarer strået men først må du bli stillere enn et menneske
Det lille diktet skrev jeg i november i år. 2022: jeg kan ikke oppsummere dette året. Jeg er et europeisk menneske, et menneske født som flyktningbarn i 1945, og for lengst med et bengalsk hjertekammer også. Det europeiske og det bengalske hjertet er helt konkret-praktiske størrelser, tilføyd et skjevt sentraleuropeisk blikk. Ja, Budapest er en by herskeren faktisk ikke har underlagt seg.
Jeg har gjort enkel morgen-yoga hver dag. Studert italiensk for hjernens skyld, og dermed for hele meg; jeg skal neppe til Italia. Jeg har hatt betalende gjester i det som før var mørkerommet nesten hver dag og natt i 2022, noen har bodd der to dager og en hele femti. Å, for en anledning til å øve seg i nærvær og disiplin. I desember for et år siden dro jeg til Bangladesh, jeg slapp ikke inn i India på grunn av covid- restriksjoner. Om ti dager drar tre av oss til Bangladesh, og jeg videre til India. Til nå er jeg ikke blitt sykere av disse strabasene. Få møbler på stedene, hele muskulaturen er i bruk. Høyrefoten var hoven i heten i Kolkata i juli. Den nye heten er et faktum. Den dagen jeg ikke lenger kan leve reisende håper jeg at jeg skjønner det i tide. Men jeg er ikke ferdig, ikke med å skrive og ikke med grasrot-oppholdene i Sør-Asia. Nesten ferdig-skrevne manuskripter er ikke utgitt, femti sanger av Lalan fakir (fra bengali), arbeidstittel: hvem sier jeg er fremmed og et essay i gud, sjanger «bekjennelser», har ikke forlag. Jeg er litterært sett tankefull nå, og på egne og mange skrivendes vegne bedrøvet. Jeg tenker på bøker, på dyplesningen, den som har vært formende for meg, og som nå nesten er borte i samfunnet vårt; jeg tenker på barn, på leken og det sammensatte tyveriet fra barna. Det er også et tyveri av tid og av tillatelse til å leke. Så flat tilværelsen i et samfunn blir uten lekende barn.
Det er vidunderlig og uhørt at gud ble et barn. Du kan tro det eller ikke. Men om du ikke tror at gud ble et barn så kan du tro at barn er barn, og at vi skulle laget et samfunn der barn ikke mister barndommen fordi de mister skogen og elvene og maten og freden og veiledende voksne.
klag ikke på kornet som ikke er selvisk
det var ikke kornet som løp ut i krigen
Jeg fikk være barn i etterkrigs-Norge. Det er som å være født inn i et annet sanselig og kognitivt morsmål enn det som er i bruk nå. Barndommen min var analog, sansene i bruk. Folk var naboer og avhengige av hverandre. Vi hentet mye mat i skogen. Jeg hadde ro, nysgjerrighet og lek og bøker. Lærerne var så nærværende at jeg fremdeles husker ansiktene deres, og etterklangen av stemmene. Vi kunne fiske og svømme i klart vann. Alle født i og etter mai 1945 i Norge har levd uten fysisk krig innpå seg – om vi ikke har oppsøkt krigssoner. Noen av oss har vært mobilisert mot krig i mange tiår, og vi vokste opp med andres krigsminner. Da jeg la ned mørkerommet i leiligheten i Oslo var det som å begrave en livsetappe av slit og lykke i rommet dit ingen annen kom inn. I meg er den analoge barndommen sterk, og også det analoge mørkerommet – som er rommet der min mor lå og døde og der (betalende) gjester nå kommer, sover, hviler og har som base for et kort eller lengre opphold i Oslo. Jeg fotograferer og fremkaller for lengst digitalt. Det er en tørrere glede. Men etterarbeidet i Lightroom på skjermen er en oppdagelsesferd. Det jeg ikke så da jeg fotograferte, får jeg se for første gang på skjermen. Slik som et kjøkken i Bangladesh, som spinning av silke i India.
Fremdeles er jeg med i Extinction Rebellion. Jeg venter på en nødvendighet som vil gjøre at også jeg setter meg ned i en sivil ulydighetsaksjon. Kroppen frykter arrestasjon og glattcelle, den stramme økonomien frykter bot, og jeg behøver visum for å kunne dra til Bangladesh og India: noen bånd er til døden. Barna, ungdommer og musikere spiller og synger utdøende tradisjonssanger nord i Bangladesh, barna og ungdommer maler med plantefarger i Kolkata, i veverlandsbyer i Nadia og på en øy i Bengalbukta. Jeg prøver jeg å oversette/utlegge «krigskontinentet Europa» til bengalere i Sør-Asia. Det de vet er at maten og strømmen er blitt langt dyrere der og årstidene ugjenkjennelige. De skjønner ikke at Europa kan være i krig og mangel.
Jeg vil så gjerne se tro. Jeg har balet med «lillesøster håp» (Charles Péguy) i mange år og baler videre. Termen håp graver i meg. Kanskje graver den meg ut! Tro er gitt og jeg strever ikke. Her hos oss gir tro seg til kjenne når folk praktiserer radikal solidaritet og overskrider egeninteresser, noen ganger i uselvisk troskap. Ja, litt som kornet. Jeg – som har holdt på med skattemelding 2022 i tre dager – vil forbi eller ut av markedets makt. Jesus, mesteren, veltet pengevekslernes salgs-boder foran tempelet og kalte tempelhandel en skjensel. Og i Bengal sang Lalan fakir:
Det virkelige falt fra meg, jeg ville bare tjene penger.
Jeg lempet altfor tunge varer opp i den skrøpelige båten.
Kraften ble borte i det grådige strevet.
Jeg har ingenting å øse vannet fra båten med.
Han sang også:
Månens form gjemmer seg bak skyer.
Kjenne seg selv er i sannhet bønn.
Lalan sier: bare den som kjenner den Usynlige
har kompassnålen.
Kroppen blir annerledes i vest-østlige dobbelte blikket. Jeg ønsker å få dø slik og jeg ønsker ikke å dø nå. Jeg vil være med grasrot-sangen, sitte på bakken, hutrende eller svettende og lykkelig, snakke med og fotografere barn som lærer gamle sangtekster utenat og med barn som farer ut i buskaset for å finne blomster, blader og bær å lage naturpigmenter til å male med. Så vil jeg gjerne få skrive det uskrevne.
Et fattig og lysende barn ble født under stjerner i Galilea og tre menn «fra øst» kom for å tilbe idet herskeren ville ha det (subversive!) barnet drept. I år som i fjor vil 25. desember bli markert med lys og røkelse og sang i Lalmonirhat nord i Bangladesh. Hinduer, muslimer, kristustroende og de som ikke vil navngi seg doktrinært vil være der. Barn og jubel. Sol og måne. Elv og urgamle banyantrær. Og idet jeg skriver dette, kommer et bud med hvite juleblomster fra et forlag jeg håper vil utgi min neste bok også, og kanskje den etter det, kanskje kanskje en aldeles uskrevet roman med penger som en figur. Penger er også en teologisk figur. Selvsagt er penger en politisk og emosjonell kjensgjerning.
Grasrot og skrift, grasrot og skrift, og bønn. Det gynger under oss alle og det gynger under meg, det gynger bråere enn før nå som pengemangel, pervers krigføring, rått krigsalvor, pågående naturtap, planetens overoppheting og veldig manges aktive og passive benekting av dette utgjør et nakkegrep hele tiden. Synge, da også. La det bli en jord der barn kan tåle å begynne å gå og snakke og synge og se. Det kan skje noe omveltende og vidunderlig.
Hilsen Wera
Om du vil, så husk EWA-Norge (www.ewa-norge.no)
Cultura Bank 12546297037 Vipps 555767
Leiligheten i Budapest er ledig til siste uke i mars og fra juni 2023.