Det ligger en grønnkledd geit ved inngangen til rommet her jeg sitter. Geita heter Rubena og bruker Jamirs slitte jakke, for det sies å være vinter. En bitteliten, noen få nattetimers, vinter; ellers er det sommerhete for meg. Binod sukker og tenker på de kommende månedene. I år som årene forut: hett, heter, hetest. Jeg lærer om grunnvann, i en region der vann hver dag til enhver årstid, i hvert fall vann nok, ikke er selvsagt. Og hvis regntidens regn uteblir? Da omkommer vi, sier bonden Gopal.
Jeg vet mer om faren for vannmangel, ja vannmangelens iboende og kolossale fare, enn jeg gjorde i forgårs, og tenker på ørkenstaten Isral som er fruktbar ifølge en ideologisk og konsekvent logikk. En kan jo ikke kjøpe fruktbarhet, eller vann fra jorden; ikke lage vann heller. Men en kan selvsagt, med skarp nok kløkt pluss penger, skaffe seg vann på andres bekostning. Grunnvannet, som oljen i havet, tilhører ingen av oss.
Jeg har i tidligere bloggbrev (våren 2013) skrevet om den lille enklaven med tradisjonskunstnere i en lutfattig landsby noen kilometer fra jordstykket vårt; vi besøkte den i dag. På to stråmatter på tunet la en titalls kunstnere ut pat, mytologiske bilder laget med naturfarger. Disse bildene er selve vandrestaven, erindringen, ”identiteten”, for å bruke et plagsomt ord, til noen få mennesker; de blir færre og færre.
Det dreier seg om utdøende kunstneriske former, som er religiøse former; ja nærmest rituelle gjenstander. For absolutt fattige kunstnere dreier det seg om den ene nødvendige gjenstanden.
Bak landsbyen reiser det seg et lite fjell. Kunstnernes fargene lages av fjellets stein. Som oftest er det kvinnene som samler steinene, gnir stein mot stein og blander steinstøvet, antagelig, med risavkok. Det blir forunderlig og bevegende vakre farger.
Der satt Binod, Jamir, Pravash og jeg sammen med mennene, kvinnene og noen barn på tunet og så på noen årtiers arbeid, av og til fillete i kantene. Termitter, mus, vann. Vi har gitt kunstnerne nytt papir, kraftigere enn det de brukte før; oppbevaringsbokser også. Og slitte saristoffer å lime papiret på. Men de har ikke lært å lime papir på bomull, og venter med å prøve. Du skal ikke ødelegge bildet du lager.
Jeg gned to steiner mot hverandre; frem kom en okerfarge av renessansekarakter, og en svakt burgunderaktig rødfarge. Da var det ikke mer å si. Bare en tanke: dette må bevares.
Det er dette, især forvaltet av de som nå er barn, jeg ønsket meg eller bad om, da vi langsomt begynte arbeidsprosessen i India for fem år siden. Fargene her, som sangene i Bangladesh. Men India er en sterkere stat, med mer penger og også større politisk ”sluhet” enn jeg til nå, på grasrotnivå, har merket i Bangladesh. Og: selvsagt er sangen også her! De fattige er ikke mindre fattige her.
Rahul på fem og Purnima på syv maler. Åh som de maler. For en formsans. De trasker, og de trasker langt, til den lokale grunnskolen, for ennå er de små og skolegangen er gratis til fjerde klasse, inklusive et varmt måltid hver dag. De går dit antagelig for måltidets skyld og håpet er, sies det, å lære nok til å kunne signere et papir, et eller annet rasjoneringskort, stemmekort eller identitetsbevis. Dette er folk som spiser et ”tynt” måltid kanskje to ganger om dagen og noen ganger en, og visstnok er dagarbeidere når det fins arbeid på jordene.
Når de drar fra landsbyen er det med en pat, kanskje tjuefem centimeter i bredden og en meter i lengden, sammenrullet. Bussbilletten blir billigere slik. Med en pat går de av og til rundt og tigger og synger den sangen som hører bildet til, som oftest en tilbedelsessang. Dertter: en neve ris her, en neve linser der.
Grunnvann, fiskedam, kanskje geitehold, leirhus, urfolks malende barn og tradisjonskunstnere; alt dette hører sammen.
Hilsen Wera