kjære hver og en, Hva skal jeg tenke på. Tenk på det nærmeste. Hva er det nærmeste. Er det min egen kropp? Det er også min egen kropp. Så kan det være en i naborommet her ved Ur-Ganga i Kolkata. Det kan være en fugl. Eller mitt hjerte som ikke er ‹meg›. Jeg er ikke […]
Kjære hver og en, Jeg skriver fra et gammelt sted. Det er gammelt i seg selv, og gammelt i meg. Benares, eller: Varanasi. Sitarens by. Det hvite lysets by. Det er så hvitt at jeg, igjen, skjønner hva øyelokk er til for: de skjermer oss. De lar oss se lite nok og hvile fra synet
@font-face { font-family: «ＭＳ 明朝»; }@font-face { font-family: «ＭＳ 明朝»; }@font-face { font-family: «Cambria»; }@font-face { font-family: «Baskerville»; }p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: Cambria; }p.MsoFootnoteText, li.MsoFootnoteText, div.MsoFootnoteText { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: Cambria; }span.MsoFootnoteReference { vertical-align: super; }span.FootnoteTextChar { }.MsoChpDefault { font-family: Cambria; }div.WordSection1 { page:
kjære hver og en, Her sitter jeg på ”skrivesengen” i Kolkata, men stedet jeg skriver i/fra er Sundarban. Deltalandet ved Bengalbukta. Der sov vi i båt. Vi dro utenfor enhver telefonforbindelse. Mangroveskog på begge sider av elven(e). Det er mangrovene, saltvannstrærne, som beskytter lavlandet. Noen vet dette. Men hva er det å vite? Å bli
kjære hver og en, Gudinnen er ennå ikke gitt til vannet i Ganga. Jeg kan ikke se henne herfra. Men hører diskomusikken fra musikkanleggene på to sider av huset. Så lenge gudinnen, blå eller svart, og i gullkantede klær, er iblant oss, akkurat så lenge er lydnivået langt over skadegrensen. Ble det stille ville folk
kjære hver og en, her i byen blir det tynn og skrøpelig søvn i noen døgn. Det er dagene før Kali puja, eller Diwali. Det smeller i nabolaget. Hunden Suro kryper sammen eller farer opp. Han hører for godt til, enkelt, å tåle dette. Jeg blir mer av en plaget nordbo enn jeg pleier å
Kjære hver og en, Den gamle presten kledt i rødt i ashramen på likbrenningsstedet løfter røkelsespinner og talglys foran de tre hodeskallene på alteret; gule blomster er lagt i det som en gang var øyenhuler. Han kaller meg inn i sitt aller Helligste. Jeg lar ham skjønne at jeg sitter der jeg ønsker, i
Myggnett, sier Binod. Denguefeberen er merkbar i byen. Kommuneansatte vandrer rundt for å registrere stillestående vannpytter. Myggen formerer seg der. Jeg sier likevel: nei, ikke myggnett. Ute skravler og kjefter og leker og ler «hele byen». Men det er jo bare naboene. De er av et lydsterkt slag, de som bor mellom huset ”Båtmor” og
Kjære hver og en, Det er ikke hver dag en frosk hopper opp i fanget mitt foran datamaskinen. Den gamle datamaskinen, fremdeles i daglig bruk, ble kjøpt i august 2008. Et synkende skip. Underlig hardfør. Det knirker og hyler i skjøtene. Ny datamaskin, tenker jeg. Nå pøses det penger inn i den hardføre synkende. Det
Kjære hver og en, ‹Alt› (sangarbeid her) begynte på en stor sandøy, i grenda hvis navn betyr ”den sørlige bønnen”. Det var der lutfattige veversker for mer enn sytten år siden sang meg inn; ikke bare inn i seg, men inn i sangen. Kanskje sang de meg inn i meg. Det var skjellsettende. Vi dro