Lalmonirhat

Kjære hver
og en,

‹Alt› (sangarbeid
her) begynte på en stor sandøy, i grenda hvis navn betyr ”den sørlige bønnen”.
Det var der lutfattige veversker for mer enn sytten år siden sang meg inn; ikke
bare inn i seg, men inn i sangen. Kanskje sang de meg inn i meg. Det var
skjellsettende.

Vi dro i
går fra den første sandøya men ikke fra min første grend. En av kvinnene som i
1998 sang meg inn, Rezia heter hun, enke nå, trasket i fem kilometer for
gjensynets skyld. Kommer du virkelig ikke til oss, sier Rezia. Men vi dro ikke
til Rezias grend, min første, denne gangen.

Sandøybesøkene
er alltid kroppslig, tankemessig og logistisk krevende. To sangskoler, et
virvar av beslutninger, folk som dukker opp med de rareste – av og til fromme,
av og til ”politiske” – hensikter. Mange: simpelthen for å se. Enten det de for
lengst har sett, om dette (som er ”jeg”) har skiftet karakter og blitt oldingeaktig,
eller for å se den hvite og sanggale for første gang.

Barna sang
krevende sanger i sangskolen på Stedet-der-høyet-blir-slått. (Det er
stedsnavnet.) De kunne jo sunget stedets ‹første› sanger i steden. Lærelysten
er stor. Hva får dere her, sier jeg. Glede, sier barna. Jeg har grunn til å tro
at de snakker sant. Hva ønsker dere ikke, spurte jeg. Tidlig ekteskap, sa
Meghla på cirka elleve. Hvordan kan dere unngå det, spurte Badsha. Ved å si
nei, sa Meghla. Vis meg hvordan du kan si nei, sa Badsha. Meghla kunne ikke
det.


Det var andre voksne i nærheten.

Narayan, mesterlæreren
og medarbeideren som pleier å reise til sandøya minst en gang i måneden kunne mellom
juni og september ikke reise dit, på grunn av flom. Før visste de ingenting om
rytme, sier Narayan. Nå har de grunnkunnskap. Sandøybarna har et råere mot i
uttrykket, en større kroppslighet, enn de andre. Jeg er for alltid forbundet
med dette rå uttrykket. Rehana bidrar til å lage en stor og varig forbindelse.

Rehana er
hjelpelærer i en sangskole fremdeles. Mens jeg skriver dette er hun der. I over
i morgen drar vi til Rajpur, Kongestedet. De øver hardt før besøket.

På sandøya
vandret vi i mørke fra den ene sangskolen til den andre, i grenda kalt Fiskefangerstedet,
og vasset i gammelt flomvann med lommelykt. Det satt mer enn førti ganske små
barn og ventet. De hadde ventet lenge, for vi hadde trasket langt. De ventet for
første gang, for denne sanggruppen er ny. Stedet for gurugriha er ikke nytt.

Mødre stod
og lyttet. Så spiste alle. Mødre fulgte sin grends barn hjem. En gutt heter
Saddam, en jente Sweety. Slik er det med navnene her. Noen arabiske, noen persiske,
noen bengalske, noen engelske. Shahin, på cirka åtte år, reiste seg og sang så
jeg visste at det vil være en i denne nye sangskolen som neppe noen gang vil kunne
legge fra seg sangen.

Jeg dusjet
i mørke og sov på harde planker. Sharifa, som var med herifra, var engstelig. Maa, må det ikke være mykere enn dette for
deg. Det må være mørkt, sa jeg. Men det må ikke være mykt. Utenfor snakket og sov
de som vokter over meg mer større oppmerksomhet enn noen politimann.

Jibon, en
av de mest begavede fløyteelevene fra fastlandet var med. Maa, sa han i går morges. Jeg er glad i deg, er du glad i meg. Ja,
sa jeg. Men hva får deg til å si det nå. Han kunne jo sagt det før, eller
senere, og jeg har uansett visst det lenge. Jeg kan ikke leve uten fløytene, sa
han. Men jeg behøver bedre fløyter enn dette. Kan jeg få bedre fløyter? Hjemme
fins det ikke penger å kjøpe fløyte for, la han til.

Jeg vet jo
det. Jibons mor gjør husarbeid i andre folks hus.

Det hender
jeg engster meg når noen kommer inn for å si meg en eller annen hemmelighet.
Det kan dreie seg om hjertetanker. Så kan det dreie seg om noe som koster
penger. Jeg har brent meg på å gi. Jibon, sa jeg. Jeg bestemmer ikke over kjøpet
av instrumenter. Men jeg skal si ønsket ditt videre.

Anandos syke
far kom til Fiskefangerstedet. Han skjønner seg ikke på sønnens plutselige
rømming. Vi må vente på ham, sier den sørgmodige faren. Gutten steg opp, og så
falt han ned, la faren til. Også han rømte en gang hjemmefra.

Anando
kommer tilbake, sa Sahanur i går kveld. Jeg vet ikke hva Sahanur vet. Noen
hemmeligheter må jeg simpelthen la være. Noen vet mer om Anando siste rømning
enn jeg. Jeg tror fortsatt at jeg kjenner gutten jeg pleide å kjenne. Noe er
blitt ustemt i ham. Noe er skjult for meg.

Mens jeg
skriver dette kommer den første kvinnelige sangguruen, Kabita. Hun vil at
sangskolen hos henne skal bli den sterkeste og frieste av alle. Det ville være
vidunderlig. I tillegg er det, i den fattige bygda rett ved Sujans hus, mulig.
Sujan, som er engstelig for kraften i skuldrene og armene sine, synger, spiller
og underviser utenom formelle plikter. Han elsker dette arbeidet. Men han
savner å få være fri kunstner. Jeg skjønner savnet.

Hilsen
Wera