Jeg har sluntret unna i mer enn en uke. Hver dag, det lovet jeg. Så har jeg ikke utført det. Men jeg vil ikke sluntre unna. Jeg lesr noen minutter italiensk hver dag, og sluntrer ikke unna. Hopper tau så å si hver dag. Dilemmaet vokser: Hvis jeg skriver det jeg tenker, som til dels …
75 år etter. Men ingen markering foran Fredsmonumentet for å minnes Hiroshima og Nagasaki på Youngstorget idag. En blomsterbukett er lagt på steinen av Bestemødrene for Fred. Jeg tar på steinmonumentet og minnes alle fredsmarsjene herifra. For førti år siden, for en kraft akkurat her. Rett før gikk jeg forbi rusmisbrukere (og andre) i Brugata. …
det skulle ikke gjøre noen forskjell om jeg skriver roman eller ikke, for sentrum av Beirut er knust, feilparkert ammoniakk i et havnelager det er blitt varslet om i to tusen dager (seks år), deler av Jemen og Bangladesh er skylt over av flomvann, noe er annerledes for sansene når du (jeg) har tråkket …
Romanen, det er den. Amazonas brenner. Det er Amazonas. Jeg skriver i romanen. Jeg er der. Jeg må tåle å vite at Amazonas, og mye mer, brenner. Det må tåles et steds fra. Romanen, det stilleste stedet. Administrasjoner og vås siver eller skyter seg inn. For jeg er i verden. Det er i skrift jeg ber. Ikke bare i …
Det er tid for å lage roman. Stryke mer enn skrive. Stryke og skrive i det som allerede er skrevet. Eget/ikke-eget. Følge skikkelsene fra Se Europa (2017). Følge, og lage, barnet Elisa. Konsentrert i rytmesans og syn. Dette er mitt mest yogiske arbeid. Ja, jeg er i Europa. Men hver dag: brev, samtaler, bilder …
Tidlig notat denne dagen. Etterdønninger fra i går. Det var ikke sent, men jeg hadde gjort gjesterommet i stand til en airbnb-gjest, ryddet og vasket kjøleskapet, sett nyheter om den mulige covid-19-vaksinen, hengt badetøyet – etter dukkert i Sognsvann – opp på snor i bakgården, der en nabo satt med gjester og stor salat. Vi, …
Men hvordan gjøre dette notatet kort. Erindringen er et syskrin med knappenåler, trådstumper, stoffbiter, noe skarpt, noe mykt. I dag feirer mange av «mine» og andre bengalere eid. Hinduer feirer med muslimer. De som ikke tror de eier gud, gjør det – om de er naboer. I dag skrev Arild Rønsens i sin vidunderlige fredagsspalte …
Et etterslep fra telefonsamtale med Binod i Kolkata i går. Det ble tydelig for meg at jeg ikke vet noe om pandemien der. Jeg burde kunne vite, jeg burde vite, jeg burde for lengst visst. Men jeg vet ikke. Og likevel vet jeg mer enn naboene her. Det jeg vet om de fattiges konkrete kår, …
Holde seg skapende. Skrive mot trykket fra pandemien, vrøvlet, løgnene og det åpenbare behovet for krig. Hvem behøver krig? De som vil avlede eget lands borgere for å bli gjenvalgt. De som lever av å produsere våpen og true med disse. Det pågår et heftig salg av løgner. Butikken står vidåpen hele døgnet. Holde seg …
Har sett Francis Coppolas Apocalypse Now for x´te gang. Denne gangen: Final Cut. Ny versjon 2019. Jeg er ikke ferdig med den filmen. Jeg ser «oss» (hvilket «oss»?) i den. I flere tiår, akkurat den filmen. Den ruller og skjærer gjennom meg. Denne gangen, Final Cut, råere, og et enda mer fullendt, visuelt verk. Vanviddet. …