Jeg har sluntret unna i mer enn en uke. Hver dag, det lovet jeg. Så har jeg ikke utført det.
Men jeg vil ikke sluntre unna. Jeg lesr noen minutter italiensk hver dag, og sluntrer ikke unna. Hopper tau så å si hver dag.
Dilemmaet vokser: Hvis jeg skriver det jeg tenker, som til dels er innsatt med det jeg vet om planeten, vil jeg bli utstøtt eller overhørt. Det vil si: boken blir ikke lest.
Jeg skriver romanen om barnet Elisa. Den kan kalles latterlig, men ingen vil snu seg bort fra meg på grunn av den, for den er en roman.
Tilstår: Jeg skal skrive om de europeiske myrderiene på 1940-tallet i lys av de pågående økomyrderiene, som tiltar med hver isbre som smelter, eller der isen blir så tynn at den ikke engang kan holde måleinstrumentene.
Jeg hører (Audible) Our Final Warning. Six Degrees of Climate Emergency av Mark Lynas.
Dette er en bok å høre mens en går, rundt Sognsvann eller langs Akerselva, eller nær andre trær, ved annet vann.
Jeg har lurt på hvor det ble av varslerne på nittentrettitallet. Eller: hvor det ble av av dem som var villige til å høre på varslerne den gangen.
Ingen har lovet oss Golfstrømmen for bestandig.