Trasket i Oslo Sentrum i dag. Gråvær. Sommerstille. Jeg lette etter metallplater i fortauet i Langesgate. (Det kan ha med en roman å gjøre.) På hjemmesiden for Jødisk Museum blir metallplatene, som er 10 x 10 x 10 cm store og nennsomt lagt ned i fortau-sementen, omtalt som ”snublestener”. Det er en gammeltestamentlig benevnelse. Kanskje […]
Her, i Oslo, er det skarpe lyset og den stramme kjøligheten alle merker, og ikke minst den som har vanket lenge i tropiske eller subtropiske trakter. Jeg kom for snart to uker fra ”det andre landet mitt”: Bengal. Da tenker jeg lingvistisk, kulturelt og geografisk. Ett Bengal! Men det fins en landegrense midt i Bengal:
Studioopptakene er fullført. Redigering og ”mastering”, arbeidet etter arbeidet, er en tidkrevende prosess. Som mørkeromsarbeid og digitalt etterarbeid. Musikerne kommer lykkelig slitne ned trappen. De holdt på til klokken tre i natt. Jeg køyet lenge før det. Det er fredag og helligdag. Så kommer bengalsk nyttår, pahela baisakh, om to dager. Da går vi inn i år 1420,
Jeg er fremdeles i den nordlige utkanten av Bangladesh. Den nordlige folden i sarien, slik blir regionen av og til omtalt. Dette kan bli mitt siste, eller nestsiste, brev herfra for denne gang. Jeg er jo her for alltid. Slik jeg antagelig også er i Kolkata og i Oslo. For alltid. Med Budapest som en
Det er minnedagen for folkemordet i Rwanda. På denne datoein i 1994 ble flyet med den rwandiske presidenten i skutt ned. Jeg leser i nettnyheter at Nord-Korea truer med å skyte ut kjernefysiske raketter mot USA og at USA planlegger (lager?) et raketttskjold over Stillehavet. Det er underlig hva hav, jord og luft brukes til.
Gårsdagens gurugriho heter ”Ved mangotreets fot”. Guru=mesterlærer. Griho=hus. Rett ved tunet der barna skulle sunget, hos mesterlæreren, brant ilden på likbrenningsstedet. Folk sørget over en bestefars død og utførte de rituelle handlingene som hinduer må utføre for den dødes sjelefreds skyld. Vi kunne ikke synge i røyken fra likbrenningen. Instrumentene var lagt frem i en skogbryning fem hundre
Lalmonirhat, 5. april Gårsdagens gurugriho heter ”Ved mangotreets fot”. Guru=mesterlærer. Griho=hus. Rett ved tunet der barna skulle sunget, hos mesterlæreren, brant ilden på likbrenningsstedet. Folk sørget over en bestefars død og utførte de rituelle handlingene som hinduer må utføre for den dødes sjelefreds skyld. Vi kunne ikke synge i røyken fra likbrenningen. Instrumentene var lagt frem i en
Tråkke i sand. Det var elv der før. Nå er det gråhvitt. Vakkert for den som ser former. Himmel sand elv. Som om en grafiker hadde laget det. Jordkunst. Det er påskedag. Vi er syv personer, fire faste medarbeidere + Anando, Sahanur og jeg som drar til ”Fiskefangerstedet”. Der vokste Anando opp. På båttaket gjør
Hvordan si skjærtorsdag til ungdommer som kjenner fragmenter av Koranen, har hørt muslimske presters og lærdes ord i barndommen og er klar over Jamaat-e-Islamias press på bevissthetene i landet. Ja, herjingene deres også. Og som vet mye om kjærlighetsleken mellom Radha og Krishna og synger om denne kjærligheten – om de så er muslimer. Aldri før nå
Hinduenes feiring av kjærligheten mellom Radha og Krishna, fargefesten kaltholi, i dag; og generalstreik. Skjærtorsdag i morgen; og generalstreik. Det sies at den politiserte (og kriminelle) spenningen skal tilta fra april. Identitetspolitikk. Kanskje kommer jeg meg til flyplassen 19. april; kanskje ikke. Det samme, selvsagt, med alle andre som skal dit. I tekstilfabrikkene lages det