Virkelig geitost. Hjemmelaget kirsebær-yoghurt. Tomater med smak. All frukt, uten klementinene, er ungarsk dyrket, sier kjøpmannen i kjellersjappa i nabolaget. Smak på disse plommene! sier han. Jeg er ingen nasjonalist. Men maten skal helst ha blitt mat av seg selv eller i sin egen rytme, og ikke for den fortest mulige profittens skyld; og helst […]
Kjære hver og en, Ti dager har jeg til nå vært i denne byen; jeg har jo vært her før. Den er ”transformatorstasjonen”. Her blir bildene fra India og Bangladesh etterbehandlet. Det fins en særegen, og likesom gammel, sans for nøyaktighet blant håndverkere og helsearbeidere av alle slag her (ennå). Hver gest betyr noe; hver
Jeg tror salik betyr spurv; eller en fugl nært beslektet med spurv. I kontorleiligheten vi nettopp flyttet fra hendte det jeg så Onima, hun som lager maten vår, samt gjør mye mer enn det, sitte i vinduskarmen og se ut. Jeg trodde hun slappet av etter en arbeidsøkt, dagdrømte litt, så på lekende unger. Nå vet jeg
Jeg kunne skrevet om ”alt”. Om safranbusken vi kjøpte, og alo vera, basilikum, neem, sitrongress, alt dette for å lage hagen med urteplanter i huset ved Ur-Ganga samt på jordstykket nord i delstaten; om jernbaneslummen nord-øst i byen og jernbaneslummen rett i nærheten der kokekar og klær vaskes mellom jernbanesporene. Men det sitter færre kvinner,
Gjøken melder om vår, midt i byen. Kroppen sier ekvatorial sommer. Men fuktigheten er ikke aldeles mettet (ennå). Derfor er lungene, som jo ikke er gjeller, rolige. Nesten alle som har vifter tillater seg å glemme elektrisitetsregningen, især de andres. Jeg slipper for det meste å gå ut av et rom på grunn av airconditioning,
Det braker i skyene. Regn. Regn i Bardhaman i går. Regn i utide. En kan alltids håpe at det blir monsunregn i riktig tid. Jamir kommer inn for å hente paraplyene fra stedet under sengen min; de har neppe vært ute siden september. Momena maler en vegg i trappen beskyttet av Jamal som våker over
Hvordan skrive om de siste dagene i Bangladesh (for denne gang) og den første dagen i Kolkata. Det var på mandag vi satte instrumentene og oss selv i den innleide bussen og dro fra Lalmonirhat til Dhaka. Ti-tolv timers reise. Trettitre barn og voksne, deriblant Hilde, Maria og undertegnede. Seks-syv av barna pluss Holi Charon,
Nå har jeg sittet på hestekjerre sammen med åtte andre, instrumenter og enkel bagasje. Kornet vaiet i solvind på begge sider av grusveien. Støvet slo innover. Den kvelden mistet jeg stemmen. Kanskje hadde jeg spist for mye støv. Jeg har uansett snakket til små og store grupper barn, ungdommer og noen voksne hver dag i
Subho kom syklende fra et område som kalles char, ofte oversatt med ”sandøy”, i dag morges. Før var det elv, nå er det jord av silt og sand. Han krysset elven Dharla. Men stedet til Subho er ikke en øy med vann på alle kanter. Sykler han østover, kommer han til den indiske grensen. Da
Anandos far er syk. Han har for lengst gitt sønnen han bar på skuldrene til natt etter natt med sang ifra seg. Det er faren som er det første grunnlaget for guttens underlige visdom. I går var Anando og den noe eldre Sahanur på jordstykket i landsbyen der Badsha vokste opp. Det er der frukttrær