Hare krishna hare krishna har lydd fra naboashramen. Her er det stille. Ikke engang bønneropet fra moskeen hørte jeg i natt. Jeg hører viften. Hørte ikke den i natt; for jeg sov. Det er lenge siden søvnen har vært så massiv, likesom jord.
Vi er i baul-ashramen jeg har besøkt mange ganger de siste to årene. Herfra skal Binod, Jamir, Nitai og jeg dra til maleklassen, elvestedet, ved Damodar og deretter tilbake til Kolkata.
Arbeid på tomten ved Ur-Ganga må begynne i måneden sraban, sier folk. For i måneden etterpå, kalt badro, da kan ingenting begynne. Det skal visstnok være en uhellsvanger måned. Siden jeg ikke vet noe om uhellsvangre måneder, tier jeg. Eller sier: ja, la arbeidet begynne i sraban.For det må jo begynne!!!
Begynne, sier det i meg. Noe skal begynne, så skal det bevares, så slutter det. Eller bæres videre, fra generasjon til generasjon. Det er ikke lett å å begynne noe, i hvert fall ikke her med et skjemavelde så stort og et såpass ubegripelig ”politisk” system. De som ikke ønsker lenge og sterkt, tåler ikke ventetid med så mange strabaser og nedturer.
I går fikk jeg vite det jeg ikke hadde visst med stor nok presisjon og nøkternhet: at ingen her får begynne noe på egenhånd; en må alliere seg med lokale makter og myndigheter, som så, i beste fall, sier: jeg tillater dere å gjøre arbeidet hvis jeg/vi får min/vår del av æren eller profitten.
Det gjaldt de lutfattige tradisjonsmalerne ved fjellet i Bankura. Dem har ingen holdt oppe til nå. Når de ikke er landarbeidere på dagbasis går de rundt med rullene sine, synger med disse – og tigger. Annen inntektskilde har de ikke. Om vi skulle ønske å bli ”deres mennesker” må vi altså først be om tillatelse fra kommunale styresmakter.
For min bevissthet er dette underlig og fremmedggjørende. Jeg ville jo først undersøkt om de, altså malerne, ønsker å gjøre oss til sine egne og om vi er i stand til å gjøre dem til våre, og deretter si fra til lokale styresmakter om et formaliserbart ønske.
Her er det nødvendig med kløkt å sno seg mellom systemets makthavere.
Kolkata, 5. august
Det er neste dag. Barna ved elvebredden har malt, lekt og spist. Binod, Jamir, Nitai og jeg kom oss til byen i tide til styremøtet. Før dette snakket jeg med Arshi Nagars musikklærere og barn på telefon. Rehana fortsetter sitt ”prosjekt” med å samle de gamles visdom. Anando vil skrive om roza, muslimenes dagfaste før eid. Sahanur sa han er den lykkeligste av alle, for nå er det laget en definitiv gjeldsordning for familien hans i landsbyen. (Vi trodde den var laget for to år siden, men foreldrene er ikke like forstandige som eldstesønnen.) Sathi har tentamen midt i måneden. Hun ble henrykt da jeg sa at jeg på det tidspunktet ville være ”over skyene”: Kolkata/Delhi/Helsinki/Oslo. Tredve timer +.
Den store nyheten fra Kolkata: grunnmuren for huset ved Ur-Ganga er i ferd med å bli lagt. I måneden sraban! Når du kommer i januar kan vi innvie huset, sier BK Jha, advokaten som er en av våre egne. En ubestikkbar person. Vi må lage en brosjyre, la han til.
Jeg skal lage utkastet til brosjyre denne uken. Fire års strabaser, mange slag, tyverier, små og store forræderi-nære gjerninger. Men snart står det et hus der ved Ur-Ganga. Og snart vil det, forhåpentligvis, finnes et jordstykke i Bankura i Stiftelsens navn.
Vi hadde med oss de juridiske papirene fra Bankura i går. Innen 9. august, i måneden sraban, må pengene inn. En kø av kjøpere venter på anledning om vi skulle falle fra.
BK Jha gransker papirer. Binod, Jamir og jeg drar i morgen til en øy i deltalandet Sunderban.
Regntiden der, i Bengalbukta.
Hilsen Wera