Jeg tenker ofte på mørkerommet disse dagene. Kanskje skyldes det regnet.
Vannet gir seg, gir seg, øser ut. Ungene skråler i helt plutselig regn. Selvsagt er regnet forventet i regntiden. Binod savner stormene. Jeg har ikke kunnskap nok til å savne dem.
Det er ikke slik at jeg sitter her og nitenker på Kumirpara, Krokodillestedet, i Sundarban, der vi var forleden dag. De nesten druknende, selv om regntiden ikke ordentlig har slått inn ennå. Han som dro dit i båt med oss tenker og tenker, ringer og ringer: jeg vil gjøre noe for landsbyen min, sier han.
La oss gi ham en voice recorder, så han kan vandre fra hus til hus og få folk til å fortelle, sier jeg. Folk i landsbyen må ha mye på hjertet når de ser vannet stige for hver dag og er prisgitt elven, jungelen og krokodillene. Så er han jo også journalist.
Kanskje får han en voice recorder.
Vi arbeider så merkelig her, nesten intuitivt. Det har med den tropiske, pussige, uttholdelige og vidunderlige megabyen Kolkata å gjøre, og det tropisk/britiske byråkratiet. Men også med at det plutselig dukker opp et sannferdig og hengivent menneske som har ”spesialkunnskap” og er bundet til en gitt landsby, og med tiden, kanskje, et slumområde. Ja, det bygges et hus ved Ur-Ganga. Ja, jordstykket blir kjøpt i Bankura. Blir, blir-ikke, blir. Det mangler et ferskt kart, sier advokaten. Så la det mangle et kart, tenker jeg nå, etter tusen nesten talmudiske spørsmål og svar. La det mangle. Det er jordstykket, og ikke kartet, som gjelder.
Mørkerommet. Skål med fremkallingsvæske, skål med rent vann, fikseringsbadene, skylleren. Vann og kjemikalier i time etter time. Mørkerommet mitt ble nedlagt for cirka fem år siden. En erfaringssone, en langsomhet; en skole i skjelningsarbeid. Mørkerommet kunne ikke opprettholdes hos en vandrer som ville skrive når hun endelig satte seg ned i gården i Gamle Aker. Skrive, skrive; som hunger.
Det digitale ”mørkeromsarbeidet” er siden blitt gjort i Budapest.
Tradisjonsmalerne i Bankura, de jeg har skrevet om i et tidligere brev, lutfattige, så vidt, bare så vidt ventende, de som maler med farger fra knust stein, kanskje de eneste tradisjonsmalerne som ikke er blitt sugd inn i markedskretsløpet, bruker farger som minner om svart/hvitt. De lar hvite flater bli værende i bildene. Ubrukt papir. Jeg sa: bruk hvitlig farge. De vet hvordan den kan lages. Men hvorfor skulle de bry seg. Tyvene har vært mange og vennene få. Hvorfor anstrenge seg mer.
Vi har bestemt oss for å ”adoptere” tradisjonskunstnerne i landsbyen i Bankura. En liten klynge hus i en større landsby. Jeg visste ikke at slik ”adopsjon” er mulig. Selvsagt kan ingen som ikke selv ønsker det bli ”adoptert” på denne måten.
Først må det bli et vennskap. Så må vi skaffe metallbokser og brukte bomullstøyer de kan klebe bildene sine på. Deretter si: mal mal mal, og vise arbeidene til så mange vi kan. Lage utstillinger i huset ved Ur-Ganga. Vi må holde av malerne og lære av dem på en robust, praktisk og varig måte.
Mange av dere som leser dette inngår allerede i et støtteverk for sangarbeidet i Bangladesh. Det behøver hvert eneste menneske ”av god vilje”. Så er det jo slik at noen i Norge bryr seg mer om visuell kunst enn om musikk, og mer om India enn om Bangladesh.
Med dette er invitasjonen sendt ut.
Jeg har to-tre dager igjen her for denne gang. Der huset skal bygges, to minutter herfra, har jeg bare så vidt vært. Jeg har denne huden og øyenfargen. Ryktene blir fort sterke og uforutsigbare. Jeg holder meg unna tomten og det påbegynte bygget som nær sagt har ”hugd seg inn i” mitt økonomiske og europeiske liv.
Som sunobarna synger igjen og igjen, derfor tittelen på kommende dobbeltalbum Songs of Death and Freedom: ingenting får vi ta noe med oss når vi dør.
Kanskje blir dette det siste brevet fra megabyen i regn. Ingen saltvannsvind her. Summende vifte. Små arbeidslyder fra Onima som holder alt i en en ryddighet jeg aldri før har sett. Og lager enkel og smakfull mat til oss.
Jamir og Binod sørger for at bilens brems og horn blir reparert og, håper jeg, at avtalen om kjøpet av jordstykket i folkekunstens Bankura blir inngått med myndighet.
Geiter, fisk, plantefarger, urter, guava. Steinfarger som minner om nyansene i grått i svart/hvitt-fotografier.
Noe skal fremkalles.
Hilsen Wera