Suro, hunden, kryper inn under teppet til Binod. Begge kjenner kuldebittet; ingen
innevarme her. Tørrhosten min er konstant; som om jeg var en storrøyker. Suro gir
og gir, og adlyder. En ”lærer” kommer hver dag. Suro er et lite barn som skoleres.
Onima, hun som lager maten og tar seg av husets ting, sier at Suro ”fyller hjertet
hennes”. Jeg tenker at huset behøver en hund til. Noe vondt kunne jo skje Suro, og
hva med Onima da.
Momena, atten år, og pat chitrokar, har i tre dager malt på sementgjerdet utenfor huset,
og på to innedører, en kjempeugle og lykkelige fisker; hun drar tilbake til Medinipur,
der hun går i 11. klasse (som Sharifa), i dag. Seks jenter fra veverlandsbyen malte på
samme gjerde i to dager. De dro tilbake på mandag. Hver morgen, før de går på
skolen, bruker de chorkaen. Ikke spinnehjul, men hespetre, sier vevkyndige i Oslo. Tre
ettermiddager i uken, yoga med oss; hver søndag, sang og maling med naturfarger de
lager selv. Momena har undervist dem.
Dette er de små milde hendelsene. Også de fins, i denne dobbelte jungelen av trær og
små fabrikker, for ikke å nevne bilene. Til slutt kan det bli det total ubevegelighet,
pluss luft det er umulig å puste i. De håndtrukne kjerrene, kalt rickshawer, skal forbys.
Det er, visstnok, nedverdigende at en mann trekker et lass med varer og folk. Men
kjerretrekkerne skader ingen, og ikke luften; de forurenser ingenting. I går fotograferte
jeg håndtrukne kjerrer ved den store jernbanestasjonen.
Dette er de enkle tankene. Men jeg tenker også på lidenskapen for ytringsfrihet som
av og til blusser så underlig opp i Europa. Antagelig var det i 2005 at jeg var i
Bangladesh, og med ett befant meg i utkanten av en demonstrasjon mot
karikaturtegningene i Danmark. Jeg ble rådet til å gjemme meg. Selvsagt kunne jeg på
grunn av hudfargen bli tatt for å være dansk, og en av Profetens spottere.
Når fattige barn, hinduer eller muslimer, synger da skjønner jeg hva ytringsfrihet er.
Når de som er nede reiser seg, sier sine egne ord, maler med egne farger og gjør yoga
med pusten i egen kropp, da er ytringsfriheten vakker. Når de som som er sterke og
rike, og i Europa kan si eller tegne hva som helst, sier eller tegner noe krenkende og,
politisk sett, ganske unødvendig, blir jeg mismodig. For hva er anliggendet, og hva blir
konsekvensene.
Om karikaturtegnerne karikerte de mektiges uopphørlige hang til å se bort fra
naturens virkelighet, med profitt på alle vektskåler og en synkende jord som ikke sier
noenting, bortsett fra med tørke, flom og tapt biomangfold, da kunne en og annen
våknet opp.
En annen visdom er nødvendig nå. Det brenner der vi går; det brenner eller drukner.
Antagelig er blikket mitt begrenset. Men det er ikke spott jeg tror på. Kloden er i fare.
Denne farens navn er ikke Profeten. Gjør vi Profeten til navnet på det farlige, da
umulig å arbeide sammen, også med muslimer, for å bidra til å ”redde” luften,
vannet, mikroorganismene, isen, grøden, dyrene og menneskene, som art.
Mord skal ikke tåles. Jeg vet ikke om all hån kan tåles. Den som har tålt mye tåler
plutselig ikke mer; det renner over. Å vite dette er ikke det samme som å unnskylde.
Hvis noe jeg elsket og kunne dødd for med ett, eller gang på gang, ble spottet, og
spotten ble tiljublet av flertallssamfunnet, som sa ytringsfrihet, ytringsfrihet, da ville
jeg, med den kunnskapen jeg har om meg selv, neppe myrdet. Men jeg ville blitt
uendelig trist. Kanskje ville jeg ikke lenger tålt å elske det jeg elsket.
Det er en som trasker i det sørasiatiske deltalandet som skriver dette. Je ne suis pas
Charlie. Den Islamske Statens propagandister ser ut til å ha kommet inn i Bangladesh.
Jamaat e Islamia er der for lengst. Lydene fra ”Charlie” blander seg i diskursen. Folk er
vant til mord, men er ikke blasert hva karikaturer angår. Flere enn før må antas å
fjerne seg fra Europas offentlige bevissthetsformer. Det kan ganske snart bli
vanskeligere enn før for de syngende barna i nord, hinduer og muslimer, gutter og
jenter sammen, å synge i europeerens nærvær.
Det kan være tilfelle at heftig anvendelse av ytringsfrihet ett sted, for eksempel i Paris,
kan bidra til å umuliggjøre den samme friheten et annet sted, som nord i Bangladesh.
Karikaturtegnerne kan ha vært villige til å dø. Også selvmordsterrorister er det.
Fattige musikere og barn har andre anliggender.
Hilsen Wera