Jeg sitter i en leirhytte på et jordstykke langt nord for Kolkata, det som ble kjøpt med
penger fra Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris gitt i 2013. Underlig å tenke på
dette nå.
Det er en vidunderlig stillhet her. Hønene vralter omkring. Noen geiter har sitt eget
hus. Mango- og guavatrær er plantet. Den som vil meditere, eller trekke seg tilbake fra
byer og sorger, kunne komme hit for å bli stille.
Barn kommer for å male. Tradisjonskunstnere fra landsbyen åtte kilometer unna, der
det lages farger av knust stein fra fjellet i nærheten, underviser dem på omgang.
Dette er altså vårt. Det må bli fruktbart. Dette er tørt land; det behøves en brønn som
må bores. Alle sier vann vann. Noen ser på meg når de sier det; andre ser ned eller
bort. De vil ikke be meg om mer. Men de vet jo at jordstykket vil bli goldere og
goldere uten vannet, som ikke kommer av seg selv. Bortsett fra regnvannet, da.
For første gang skal jeg sove på denne steinete sandjorden, med dyrene, det grønne
som ennå ikke er svidd av. Vi hadde inntil forrige uke enn vannpumpe. Så ble den
stjålet.
Jeg tenker videre på ytringsfrihet; hvem er det som eier den. Siden alt i verden blir eid
av noen – og bare det som ikke er av verden ikke blir eid – kan en anta at også
ytringsfriheten blir eid. Alle ytringer er ikke ønsket av pengemakten.
Er ytringsfriheten eid av noen, da er den ikke full frihet; den er noens, og ikke alles.
Den kan, som et sekulært eller filosofisk prinsipp, sies å være alles.
Den harde og militant sekulære ytringsfriheten, som mange holder høyt, ofte som en
frihet til å krenke, især troens følelser, kunne tenkes å være en blant flere mulige
ytringsfriheter. Det er sannsynlig at flere og flere er blitt i stand til å formulere
krenkende ytringer. Hva med de små og stille, de uendelig sørgmodige eller
simpelthen sammensatte og nye, ytringene, de som ikke er salgbare og ikke tilhører en
fanesak.
Den opphøyede ytringsfriheten gjelder, i stor grad, det sensasjonelt krenkende og
absolutt salgbare. Sensuren pågår i nærheten av pengene og maktens agendaer. Den
blir ikke engang nevnt. Den bare utføres, med en liten trekning på skuldrene. Så
kjøper en seg ytringer om helt andre saker.
Tradisjonsmalerne i landsbyen Bharatpur hadde nesten oppgitt å lage farger av knust
stein og bruke dem på papir for så å dra til landsbyene og synge med rullen som åpnet
seg, bilde for bilde. Linser ble gitt, ris ble gitt mens de sang. Nå er disse malerne
forbundet med det lille livet på jordstykket, kalt Adi Nagar. Også de ønsker at
jordstykket skal bli fruktbart og vakkert. At barn skal komme, at de selv,
gjenopptatt den gamle kunstformen. Vi drakk te sammen. Det er noe eget ved å
drikke te der te er en sjeldenhet.
Jeg tenker videre på ytringsfrihet, som er blandet sammen med alt. Den må være.
Men den må ikke være diktatorisk. Den må være absolutt mangfoldig og ta til seg alle
som ikke kan lese og skrive og alt det som ytrer seg ved å gi grøde og skjønnhet.
Hilsen Wera
.