Kanskje er det slik: at jeg skulle skrive, lese og skrive, bare lese, tenke og skrive; og ikke sette meg ned på bakken i Bengal, og ikke lese om Kode Rød.
Jeg skulle i alle år, kunne man tenke seg, lest, tenkt, skrevet, og ikke noe annet. Men temperamentet eller den indre stien er annerledes.
La meg synke inn til punktet eller stedet jeg er ingen. Det er mulig å synke inn og glemme verden. Jeg lar meg synke inn hver dag.
Før, eller etter: Gaza. Ukraina. Og Kode Rød.
Se på dette fotografiet fra Kigali i Rwanda, 1993. Fire søsken, de ser rett på deg. Jeg elsker blikkene deres. Det fins ingen mistanke i de blikkene. Den som ser fotografiet, ser murveggen også. Barna er nettopp blitt foreldreløse.
Navigere i fellesrommet. Det er skremmende. Jeg lager ingen skremsel-liste. Jeg drar til India. Der er skremselet: autokrati. Vann på uvanlig tidspunkt, tørke på helt uvanlig tidspunkt. Nå pøser det ned i deler av Bengal. Det skulle vært tørr vinter.
Men jeg kan synke inn og glemme, i Bengal også. Helt stille. Med ett kommer et barn og sier, se okerfargen min. Jeg ser på okerfargen og sammenligner den med andre okerfarger.
Så drar jeg til kullfeltet i Jharkhand uten andre farger enn nesten svart, grå-svart, mellomgrått, mildere grått, vest for Bengal.
Nå, i desember 2023, er manges smerter i den kollektive, politiske og naturlige verden nesten ikke til å holde ut. Anstendighet borte, det etiske kompasset vridd, ondskap blir premiert.
Vi må holde mange smerter samtidig, hvis vi er slik kalibrert at vi ikke alltid ser bort.
Hva gjør smerte til smerte. At den sluker bevisstheten, blir en borre i hjernen/brystet. Den suger til meg seg. Den er kniv som kutter meg fra meg.
Løgn, ran og perversitet blir nå premiert. Denne premieringen skjer på flere kontinenter samtidig. Trump kan komme tilbake og Putin komme løpende. Isen er ikke tilsnakkende. Den smelter.
Som om drap er en frigjøringsperiode. Eller: som om frigjøring er et avleggs ord, og det som gjelder nå er ødeleggelse. «Jeg ødelegger altså er jeg.»
Noen må tro på, og ville, noe annet enn dette. Sammen, radikalt og konsekvent. Og vi behøver trøst.
