Så er jeg her, i Oslo, i april 2024, i det blasse uttrykket, for jeg kan jo ikke (tillate meg å) skrive det redselsfulle jeg ikke ser, men leser om; jeg ser det jo ikke her i en slags middelklasse-oslo, og i det østlige India og nordlige Bangladesh – der jeg nettopp har vært – er det den vanlige fattigdommen jeg ser mest av, knappheten, og det som er råere enn knapphet: mangelen, og jeg hører om, og er til tider vitne til, hånen og løgnen, og da jeg i går i matteusevangeliet leste om overprestene og de eldste som betalte soldatene for å lyve om den tomme graven, Matteus 28, 11-15, stod jeg likesom opp fra trøttheten i Oslo, og skjønte at det som er nå, det var den gangen også: du betales for å lyve. Det er lønnsomt å utbytte. Men jeg er her, i en slags middelklasse-Oslo, og tør ikke skrive det jeg tenker, for det mer enn aner meg, ja det slår meg, at da ville de som ennå ikke har snudd seg vekk fra slike ord, snu seg vekk fra meg for bestandig,
og jeg tør såvidt legge ut fotografier av fattige barn som maler eller synger, for slik lykke er uanstendig i verden som er rå og rett ved å kollapse som økonomisk, politisk og økologisk system, og dessuten skal ikke fattige barn være lykkkelige barn. (Jeg tenker annerledes enn dette.)
Jeg leser Haaretz, jeg leser the Hindu og Frontline Magazine og flere aviser enn disse. Nevner disse, for de fleste i Oslo leser ikke disse avisene. Det skal ikke være slik at drastisk misbrukte israelske kvinner etter 7. oktober 2023, og selve den natten, skal konkurrere i reportasjenes gru med knuste spebarn i Gaza i april 2024, og før det og, la meg tillate meg den redselsfulle tanken: etter det også.
Men noen fattige barn får være lykkelige barn, de får holde i en fiolin eller tromme løs, eller løpe i jungelen for å finne råmateriale til farger de skal lage, til papiret fargene skal smøres på, så det hvite arker nærmest hopper og spretter i lyset; noen av oss går inn for dette, og det kan være, og er, et motstandsarbeid mot det rådende ideologisk/kognitive regimet. Det er selvsagt ikke det største motstandsarbeidet; det er ikke engang stort, og har ikke til hensikt å vokse og vokse, annet enn i uttrykkets egen fortetning.
Men jeg vet ikke hvordan det største motstandsarbeidet skal kunne gjøres nå. Mange nok måtte vite og ville det samme, resolutt og langvarig, og være villig til å gå veien helt ut, med ikke-voldelig nøkternhet, og det vil si: en kolossal disiplin. (Jeg utelukker ikke prinsipielt presise sabotasjeaksjoner). Jeg skulle gjerne se et slikt kollektivt motstandsarbeid, med presise aksjoner, for meg, og kan det ikke.
Men det vidunderligste er vi ute av stand til å se for oss; jeg vet jo det.