Hatgobindapur

Så kommer regnet og ingen jeg kjenner er ulykkelig. Fra moskeen lyder bønneropet. Om lykken og ulykken knyttet til bønneropene vet jeg ingenting. Men regnet er en lise. Det blir med ett langt svalere enn det var. Fuglene later til å være henrykt. Snart kvekker froskene slik de gjorde i går. Om det nå er er elskovskvekking eller froskenes særegne fryd, for ikke å si lise, etter måneder i en hete som har vært svært pågående.

I og med regnet er alt med ett som det skal. Nå er det riktig i verden. Alt som skulle blitt vått for lenge siden det blir omsider vått. De med paraply slår den kanskje ikke opp; for hvorfor skulle de holde regnet ute.

Jeg går ut blant trærne. For å skrive regnet må skriveren blande seg med regnet. Men jeg vet ikke om det er sant at du bare kan skrive det du er. Altså: våt skrive det våte. Kanskje forutsetter den sanne skriften at du skriver det du ikke ikke er.

Anando på tolv, den syngende gutten nord i Bangladesh, han som sier at han ikke vil bli noen verdens ting men bare kjenne seg selv, er enda en gang et sannhetsvitne.

‹Hva skriver du, Anando?› ‹Jeg skriver ikke dagens hendelser. For de husker jeg jo. Jeg skriver det jeg ikke kjenner,› sier Anando.