Kolkata

ettermiddag
Jeg har fått vite at ingen kjøper eller selger noe, heller ikke hus, i måneden badra, som begynner om to dager. Badra er
siste måned i regntiden, den som ennå ikke har overbevist oss om at den
aldeles utvilsomt er regntid. Bengalerne har i århundrer kalt seg selv
”folket med seks årtider”. I noen år har det vært veldig kaldt eller, og
som oftest, veldig varmnt. To årstider, bare. Eller: slik at alle
årstider blander seg. 
Kanskje
fins det virkelig bengalere som – av religiøse og tradisjonelle grunner
– ikke vil selge eller kjøpe noe som helst i den kommende bengalske
måneden. Noen fromhetsrester er sterkere enn pengene i noen ganske få
mennesker. Men pengenes sone er stor og pengenes dragning meget sterk.
Derfor er det mest sannsynlig at det som kan selges (og kjøpes) selges
så fort det er mulig, uansett måned. 
Vi
skal kjøpe et hus. Det kan bli huset med bildet av Jesu Hjerte og
elskerguden Krishna på veggene, nede ved Ur-Ganga, litt sør for
Kalighat. Det gamle huset vil måtte rives. Da blir det en tomt med stort
neemtre vi kjøper.  Det er ingen stor tomt; de som skal bo der, Binod,
Jamir og andre, også jeg når jeg er her, må stemme seg inn etter
nabolagets enkelhet.
Selger,
”meglere”, eier, advokat og Binod skal snakke sammen i kveld. Kanskje
er salgspapirene tydelige og riktige. Kanskje blir de enige om prisen.
Kanskje er det en meget avgjørende dag i dag. Og kanskje må vi traske
videre og se på enda flere tomter eller hus…
Avgjørende,
også for meg? Kolkata har jo vært avgjørende siden 1976. Det dreier seg
om et kjøp i lys av en gammel kjærlighet. Og selvsagt i lys av døden.
Ingenting kan du ta med deg, ingenting. Forvalt det du eier og har mens
du har sanser å se og høre med, og vet med en rolig visshet hvem som med
visdom kan bruke det du kjøper eller gir, for eksempel et hus, for
kunstens og de fattiges skyld, når du selv ikke lenger kan se, høre og
reise.
”Meglere”,
det er områdets egne representanter som, selvsagt, tjener på ethvert
salg. De er ikke faglig skolert og de er visstnok som oftest uærlige.
Men hvete gror også i ugressåkre. Kanskje er akkurat disse ”meglerne”
anstendige mennesker. Binod undersøkte nabolaget rett før midnatt i går.
Han merket ikke uro eller rusmisbruk; ikke engang høye lyder fra
fjernsyn. Antagelig vil det ikke organiseres store politiske parader,
der i ”jungelen” ved Ur-Ganga, rett ved en slum med fattige som ikke er
rasende; ennå ikke.
Hvem
vet hva fattige kan bli om ildfulle bråkmakere dukker opp midt iblant
dem og kjøper ”sjeler”, slike som kan avgi stemme ved neste valg. Eller
om ris- og hvetepriser blir enda uhorveligere enn de er nå.
Så blir det enda en natt under en ganske stille vifte, og i søvn, mens andre gjør beslutninger som også har med meg å gjøre.
Det var i det huset, ved Ur-Ganga, i jungelen, ved ”Barmhjertighetstemplet” kalt Karuna Daya Maa, at jeg for fire dager siden tenkte: her, ja her kan jeg sitte og skrive.
Hilsen Wera