Det er lenge siden jeg postet noe her.
Jeg har ikke vært doven. Ikke ute av meg heller. Jeg har vært i konsentrert tekstarbeid.
Tre manuskripter er, skiftevis, i arbeid.
Slik er erfaringen: cirka tre uker helt inne i en tekst, deretter: ut av denne teksten. En pause med å lese, se film, undersøke verden. Ingen slipper unna dette å undersøke verden i denne perioden. Deretter: inn i den andre lange teksten. Hver av de tre teksten har nå en lengde på cirka hundre tette sider.
2020: skilleåret. Jeg vet ikke om det blir et år for oppvåkning. De som er våkne nå var våkne før også. De som våkner nå, må «ta tak», bevege seg sammen med andre, gå lenger inn – for å holde ut å være våkne. Så tett er det kollektive mørket nå.
Hverdagsrutiner blir kastet om på. Min vidunderlige tidsarkitektur er omrokkert.
Jeg har sagt til noen at jeg har to «vinger»: konsentrasjonen og friheten. Under pandemien, som er tett forbundet med naturtapet, kan jeg være konsentrert. Men jeg kan ikke besøke stedene mine, de jeg på årlig basis har dratt til og dratt fra, så å si rytmisk, i mer enn tjue år. Mens jeg er her, blir stedene der, og folks livskår og bevissthet, drastisk endret.
Dette: å forvalte tiden med lampen tent, ikke sløse nå, for det er virkelig sent.