Isen smelter i Arktis. Isen smelter i Arktis. Isen smelter i Arktis. Det jeg skriver blir ikke sannere av å bli gjentatt. Jeg hamrer det inn i meg.
Dette er ingen nyhet. Isen har smeltet i Arktis lenge. Den smelter i Himalaya også. Jeg har skrevet dette før. Tusener av forskere har skrevet det. Og journalistene. De som vil vite det vet det for lengst.
Det vi må vite er hva vi kan gjøre. Jeg vet ikke hvem vi er. Men må bruke et personlig pronomen som er større enn ”jeg”. Skriver derfor: vi. Men vi er et annet sted, brennende opptatt av andre tanker enn de om smeltende is.
En sykepleier hvis stemme jeg hørte på radio i dag har reorganisert huset og hverdagen slik at faren med Alzheimers kan bo hjemme hos henne og barna; + en ektemann og barnefar, antar jeg. Hun har gjort dette betagende valget. En syrisk-norsk muslim/ikke-muslim har lagt ut tegninger av Profeten på en blogg, og mener at dette er nødvendig selv om hun kan bli drapstruet av den grunn. Prinsipielt nødvendig, mener hun antagelig.
Kanskje vet jeg lite om det pinsipielt nødvendige ved å publisere tegninger av Profeten. Det er ikke nødvendig å krenke, tenker jeg naivt. En kan tenke seg at de nå krenkedes bilde av seg selv som troshengivne på den og den måten og av Profeten som hellig og bortenfor enhver berøring bør skifte karakter; det kan en selvsagt tenke. Men gavner tegninger nå; er de viktige nok. Hvor mye vrede behøves…
Isen smelter i Arktis og i Himalaya. Isen har ikke raseriutbrudd. Isen smelter bare, i en slags umerkelighet sett fra vår side. Ikke hører vi noe, og lite merker vi som bor i steinene nord i Europa. De som regner ned i Andalucía og Murcia nå tenker antagelig ikke på isen. De må redde de minste barna, fedrene, bestemødrene, de syke.
På sandøyene jeg er forbundet med, de nord i Brahmaputra i Bangladesh, er det oversvømmelse for tredje gang i denne regnsesongen. Det er for mye, maa, sier Anando på telefon. Hele risavlingen blir ødelagt, sier tolvåringen. Han vet at han er i småbyen, i internatet vårt der, for å gå på videregående og lære å synge, spille lutt og fiolin. Men han kan ikke glemme alle som er igjen på øya han nå har reist fra. Ring til faren min, sier Anando. Jeg ringer torsdag, fredag, lørdag. Ingen tar telefonen. Det kan skyldes regnets herjinger med telesambandet.
En kunne tillate seg å tro at det i et samfunn er viktig å tenke offentlig om det som er aller viktigst, og i litt mindre grad om det som er litt mindre viktig. Hvem som med autoritet kan vite og uttale hva det er som er viktigst er selvsagt et gyldig spørsmål. Men det kan da ikke være tegninger av Mohammad kledt i klær som ligner på kvinners klær som er viktigst nå. Det er selvsagt heller ikke de tusen måtene å bli hjertesyk på som tabloider slår opp som er aller viktigst.
Men det kan være den smeltende isen. Vi er advart. Kanskje så mange ganger at en særegen døvhet setter inn. Så kan vi ikke seden isen. Vi kan jo slett ikke se isen som ikke er der lenger. Slik vi ikke kan se de kjernevåpenutstyrte ubåtene i mange hav.
Men det fins. Isen-som-ikke-er fins i forferdende konsekvenser.
Så er det så uendelig trist. Det er først og fremst uendelig trist at isen smelter og oversvømmelsene kommer – til det antagelig blir tørt tørt tørt sør for Himalaya, for eksempel. Der bor det hundrevis av mennesker pluss alle dyrene.
Det er virkelig ufattelig og uendelig trist at vi hisser oss opp, langs en eller annen skanse, over Mohammad-tegninger av forskjellig slag istedenfor å la det bli litt stille her. Så stille at vi kunne høre hva det er som rører seg i Himalaya og i Arktis, og begynne å fundere aldeles praktisk på hva muslimer og alle kunne tenke og kunne gjøre for å innføre en forskjell hva issmeltingen angår.
Denne planeten er dyrebar. Den er jo dyrebar. Gamle byer herjes istykker. Aleppo, har jeg hørt. Hva fins i Aleppo. Det fins noe meget gammelt og historisk ”hellig” som ikke skulle krenkes i Aleppo.
La de bedende hjertene få be i sine egne språk. La oss – bortenfor alle gudenavn – gå inn for trærnes, gjeternes, skomakernes, dataingeniørenes, dikternes og bloggernes blå eller mangefargete planet.
Jeg skriver dette. Fort fort fort.
Hilsen Wera