kjære hver
og en,
og en,
Jeg vet
ikke hvordan skriften er åpen for stedet der skriveren faktisk sitter når hun
skriver. Dette beror selvsagt på sansenes oppmerksomhet og bevissthetsnivået. En
kunne kalle det ”porøsiteten”.
ikke hvordan skriften er åpen for stedet der skriveren faktisk sitter når hun
skriver. Dette beror selvsagt på sansenes oppmerksomhet og bevissthetsnivået. En
kunne kalle det ”porøsiteten”.
En bærer
seg selv til nye steder. Så gjør det nye stedet sitt. Stedene, med natur,
historie og de stedegne synene og stemmene, en stor og ny padde dukket opp
foran voksne og barn her i går, kan utføre konstante samtaler i en. Det for
lengst nedfelte og det heftig herværende.
seg selv til nye steder. Så gjør det nye stedet sitt. Stedene, med natur,
historie og de stedegne synene og stemmene, en stor og ny padde dukket opp
foran voksne og barn her i går, kan utføre konstante samtaler i en. Det for
lengst nedfelte og det heftig herværende.
En padde
fremdeles! Så husker jeg froskene i månelyset den gangen Rehana sammen med den
gamle naboen sang for opptaksmaskinen min på en sandøy i Brahmaputra første
gang jeg gjorde opptak av sangen hennes. I 2004, antagelig. Og det var Meny
Bloch ved Det norske teatret som overførte Rehana og den gamles sang til en cd.
fremdeles! Så husker jeg froskene i månelyset den gangen Rehana sammen med den
gamle naboen sang for opptaksmaskinen min på en sandøy i Brahmaputra første
gang jeg gjorde opptak av sangen hennes. I 2004, antagelig. Og det var Meny
Bloch ved Det norske teatret som overførte Rehana og den gamles sang til en cd.
En
femåring leker nå i bunnen av trappen her. En svensk forfatter sitter og
grunner over det han leser i en stol ved barnet og jeg sitter i annen etasje med
utsyn til Gårdssjøen, der jeg nettopp har badet. Mellom sjøen og huset er det
skog. Ingen andre hus. Her snakker naturen med en tunge.
femåring leker nå i bunnen av trappen her. En svensk forfatter sitter og
grunner over det han leser i en stol ved barnet og jeg sitter i annen etasje med
utsyn til Gårdssjøen, der jeg nettopp har badet. Mellom sjøen og huset er det
skog. Ingen andre hus. Her snakker naturen med en tunge.
I forige
blogg var Budapest det tematiserte stedet. Minneordet (over den nettopp døde
Zita Makoi) skrev jeg i Oslo. Jeg var ”i Budapest” midt i Oslo. Det er noe underlig,
og ikke alltid enkelt, med det å være midt i et annet sted på sitt eget sted. En
skal jo være hengitt og praktisk til stede på sitt eget sted.
blogg var Budapest det tematiserte stedet. Minneordet (over den nettopp døde
Zita Makoi) skrev jeg i Oslo. Jeg var ”i Budapest” midt i Oslo. Det er noe underlig,
og ikke alltid enkelt, med det å være midt i et annet sted på sitt eget sted. En
skal jo være hengitt og praktisk til stede på sitt eget sted.
Jeg vil
nødig bli dement eller ufør på annet vis, og ikke lenger kunne gå på stedene
jeg er forbundet med.
nødig bli dement eller ufør på annet vis, og ikke lenger kunne gå på stedene
jeg er forbundet med.
Tenkte
nettopp: åh, om jeg bare kunne skrive økopoetisk, om jeg bare hadde
kunnet det. Neste gang jeg drar østover får jeg – også – komme til deltalandet
Sundarban, ved Bengalbukta. Subtropisk jungel, grønnslyngende frodig vegetasjon
som utbyttere av alle slag gjerne vil tyne og underlegge seg, og som vannet, i
og med havstigningen, en dag vil skjule. Den frodige vegetasjonen vil (igjen) bli
vann. Samme vann som det første, førskapelses- eller forutsetningsvannet?
nettopp: åh, om jeg bare kunne skrive økopoetisk, om jeg bare hadde
kunnet det. Neste gang jeg drar østover får jeg – også – komme til deltalandet
Sundarban, ved Bengalbukta. Subtropisk jungel, grønnslyngende frodig vegetasjon
som utbyttere av alle slag gjerne vil tyne og underlegge seg, og som vannet, i
og med havstigningen, en dag vil skjule. Den frodige vegetasjonen vil (igjen) bli
vann. Samme vann som det første, førskapelses- eller forutsetningsvannet?
I juli i
år lå store deler av Kolkata i vann. Vi i Norge får vite så lite, og så
filtrert, om verden, om vi ikke også leser the
Guardian, the New York Times eller
ser/leser Al-Jazeera. At flyktningene
kommer i retning Norge dette vet vi, og er kanskje berørt. Men i liten grad at
vannet kommer til de andre, og også vil komme til ”oss”; i hvert fall
økonomisk. Vannet har ikke et ansikt som snakker og kan fotograferes under
intervjuet.
år lå store deler av Kolkata i vann. Vi i Norge får vite så lite, og så
filtrert, om verden, om vi ikke også leser the
Guardian, the New York Times eller
ser/leser Al-Jazeera. At flyktningene
kommer i retning Norge dette vet vi, og er kanskje berørt. Men i liten grad at
vannet kommer til de andre, og også vil komme til ”oss”; i hvert fall
økonomisk. Vannet har ikke et ansikt som snakker og kan fotograferes under
intervjuet.
Her ved
Gårdssjøen i svensk Värmland dukker det altså opp et ønske om å lage økopoesi.
Det er den ubehjelpeliges ønske; jeg mangler botanisk, zoologisk, og sikkert
også poetisk, kunnskap. Kanskje vil Sundarban ta meg inn. Kanskje vil Sundarban
rive den norske dikteren til seg, slik at hun, i omfavnelsen, ikke kan annet
enn sende fra seg flaskeposter. Elvene, utsynet mot havet, den tropiske
tettheten, slik at også jeg blir jungel. Alt dette kan forutanes, for jeg har
trasket der før, uten økopoetisk forsett, med et kamera dinglende, og for det
meste ubrukt.
Gårdssjøen i svensk Värmland dukker det altså opp et ønske om å lage økopoesi.
Det er den ubehjelpeliges ønske; jeg mangler botanisk, zoologisk, og sikkert
også poetisk, kunnskap. Kanskje vil Sundarban ta meg inn. Kanskje vil Sundarban
rive den norske dikteren til seg, slik at hun, i omfavnelsen, ikke kan annet
enn sende fra seg flaskeposter. Elvene, utsynet mot havet, den tropiske
tettheten, slik at også jeg blir jungel. Alt dette kan forutanes, for jeg har
trasket der før, uten økopoetisk forsett, med et kamera dinglende, og for det
meste ubrukt.
Det er
bjørketrær og gran jeg ser ut på, her fra huset ved Gårdsjøen. Da kommer det
med ett inn en tekstmelding om flom nord i Bangladesh. ‹Vann ved kontoret vårt.
Be for oss.› Elvene Dharla og Teesta flommer hvert år over. Siden sangarbeidet
begynte (2004) har jeg ikke hørt om flom så langt fra elvene som dette. Hvis
det står vann i eller ved kontoret i Arshi
Nagar da ligger de fleste husene i området under vann. For det er flere
kilometer til nærmeste elv fra kontoret, lydstudioet og internatet.
bjørketrær og gran jeg ser ut på, her fra huset ved Gårdsjøen. Da kommer det
med ett inn en tekstmelding om flom nord i Bangladesh. ‹Vann ved kontoret vårt.
Be for oss.› Elvene Dharla og Teesta flommer hvert år over. Siden sangarbeidet
begynte (2004) har jeg ikke hørt om flom så langt fra elvene som dette. Hvis
det står vann i eller ved kontoret i Arshi
Nagar da ligger de fleste husene i området under vann. For det er flere
kilometer til nærmeste elv fra kontoret, lydstudioet og internatet.
Jeg søker
opp nettavisen the Daily Star.
Ingenting der om flommen. Om daglige mord, ja. Jeg søker dagen etter. Ja,
nordområdene i landet ligger under vann. Folk er oppfinnsomme og redder det de
kan redde. Flommen er mer enn vann. Den fører med seg fruktbarhet. Så fører den
med seg fravær.
opp nettavisen the Daily Star.
Ingenting der om flommen. Om daglige mord, ja. Jeg søker dagen etter. Ja,
nordområdene i landet ligger under vann. Folk er oppfinnsomme og redder det de
kan redde. Flommen er mer enn vann. Den fører med seg fruktbarhet. Så fører den
med seg fravær.
Hilsen
Wera
Wera