Hva tenker du på Susanne, slik har vi spurt i nesten førti år. Susanne svarer ikke, for hun kan ikke svare. Hun har et enkelt tegnspråk. Kanskje tenker hun på å gå tur, eller på Åse, eller på å sove, eller på cola.
Susanne var ti-elleve år da hun kom til Huset, på Frogner. Hun bor der fremdeles. Lite ser hun, og lite hører hun. Men hun nyter å holde en bok i hendene og bla mens hun blir hørt for. Dette er tilknytning.
Jeg tenker ofte på Susanne. Hun er en av dem som har åpnet ”boken” for meg. Slik har jeg kunnet lese et og annet om eksistensen som det ellers ikke er så lett å få lese om i Oslo. Mange bøker er lukket her. Susannes er også det. Men i ansiktet og kroppen hennes går det an å lese i klar tekst at mennesket ikke klarer seg selv.
Susanne er slik sett en av læremestrene på veien min. Hun vet neppe dette. Men hun blir ikke mindre læremester av ikke å vite at hun er det.
Om to dager drar jeg til Budapest. Det er en gammel by, og tungt europeisk. Det året jeg kom til Bangladesh for tredje gang, i 2004, ble Ungarn EU-medlem. Folk trodde på en vidunderlig frihet. Folk tror for lengst langt mindre på den vidunderlige europeiske friheten. Ikke engang tomatene får jo være ungarske! Nå må de være formattert ifølge EUs standard for å bli solgt i de store matbutikkene. Kanskje er det annerledes på bondens markeder, som i Léhel tér. Der er maten virkelig fremdeles. Spiser jeg råvarer kjøpt der fornemmer jeg at det er mat jeg spiser.
Budapest er gammel, men også formattert ifølge de nye pengene som strømmet inn for å kjøpe opp landjord og byeiendommer på totusentallet. Landet er fattiggjort nå. Kapitalen sitter i få lommer i og utenfor Budapest. Rå kapitalisme og rå fattigdom. Dette er et refreng i verden.
Ved østbanestasjonen Kéleti selger romkvinner paprika. De skriker seg hese med grønne paprikaer, eller tomater, i hendene. Og uniformerte ekstremister marsjerer. Sikkert den 23. oktober, dagen da jeg ankommer. Da minnes ungarere opprøret mot sovjetisk dominans i 1956. Alle minnedatoer ”okkuperes” og anvendes militant. Ut med sigøynerne, ut dit de kommer fra. Kommer fra? Ja Orienten, vel. Ut, så vi kan bli sanne ungarere her. Ut med EU også.
Stedene mine. Fire store og drastisk forskjellige fysiske og politiske steder: Oslo, Budapest, Kolkata, elvelandet nord i Bangladesh. Erfaringsstoff, erkjennelser, forferdelser, lykker og forpliktelser må forvaltes av en vandrer – som kanskje kjenner mellomrommene bedre enn hun kjenner noe annet.
Å være derfra her, å være herfra der. Å være fra alle stedene og ikke vite annet om den første fødselen enn at den dreier seg ommorsmålet. Jeg holdes sammen av det, og av nysgjerrigheten. Av solidariske mennesker her, i Norge. Av troen på at jeg tross en viss ”uselgbarhet” fortsatt skal dikte. Ja jeg skal skrive minMeditasjon over Norge. Skrive mitt Essay i gud. Og jeg holdes sammen, eller holdes, lykkelig av sangen fra øst.
I 2005 besøkte jeg nord i Bangladesh en skole for blinde. Der sang Hasina på ni-ti år. Det var bevegende. Det var før suno ble et prosjekt. (se www.suno-norge.org) Blinde synger ofte i bengalske trakter. Der vi har sangskoler vil vi gjerne ha blinde barn med.
For to dager siden snakket jeg med Badsha, som koordinerer sangarbeidet i Bangladesh. Han kunne fortelle at Hasina og andre ungdommer fra det som hadde vært en blindeskole var kommet til kontoret for Arshi Nagar (organisasjonens navn) og tigget om ”bistand”. For blindeskolen var nedlagt.
Kanskje er det slik at givere fra Vesten ikke lenger gir til blinde barn i Bangladesh. De må gi til sine egne blinde i et uoverskuelig Europa, eller så lar de kanskje være å gi. Fordi de ikke kan, eller fordi de ikke er tilknyttet ”de fattige” lenger.
Vi som snakker norsk har hørt nye ord om tilknytningsskader (engelsk: attachment) i det siste. Den norske massemorderen skal ha vært et tilknytningsskadet barn. Dette er sikkert sant. Så er det sant at ganske mange blant oss er tilknytningsskadet.
Et av spørsmålene med stor emosjonell, kognitiv, etisk, religiøs og politisk betydning er: hva og hvem har vi med å gjøre.
For de av oss som vet at vi er knyttet til folk langt borte gjelder spørsmålet om hvordan denne tilknytningen, du kan om du vil kalle det kjærlighet, kan, bør og skal forvaltes. Svært mange lever uten sikkerhetsnett på meget sårbart land. I Norge bor vi fortsatt på fjell, fysisk og økonomisk. Kanskje er det gliper i fjellet. Det kan likevel kalles fjell.
Hilsen Wera
