Oslo

Hodestups inn i stille Oslo; brått – med
Emirates – fra mange til en, pluss de jeg, likesom i cellevevet, er forbundet
med; noen i et litterært, etisk, organisatorisk og politisk skjebnefellesskap og
noen ganske få i en lang historie.

Stille er det
her ved St Hanshaugen. Ingenting minner om Kolkata, der jeg bodde i tre måneder
– etter en snau politibevoktet periode nord i Bangladesh i september-oktober.
Kolkata renner tvers gjennom meg. Oslo treffer ikke slik. Oslo er en base for
lange tanker. Budapest er en base for europeiske tanker. Kolkata er
midt-i-verden, sviende & ømt.

Men stillheten
her, og i dag: den spede snøen, er til å holde av. Slik er selve tiværelsen
eksistensielt, emosjonelt og, ja, språklig ”dobbeltsidig”. Språket der øst i
verden er – for meg – først og fremst sanglig.

Anando, gutten på seksten, han jeg har
kjent siden han tok meg til seg og jeg ham til meg, da han var åtte, er i
Kolkata nå. Med sarod-mester, har jeg fått vite. Med syk far, som skal
undersøkes medisinsk, og engelsk-kurs også. Anando drar tilbake til nord-Bangladesh,
der sangen og folketonene, de som mange i Norge vet om, slett ikke ebber ut.

Det
organisatoriske karet er et annet; det er alt. Vi er fattigere, det er sant. Og
jeg tror vi har en større kunnskap, en mer total hengitthet til musikken.

Anando skal
krysse grensen i nord, de omstendige omgangene med byråkratisk kontroll, sammen
med Ripon og Sujon etter at felleshuset ved Ur-Ganga, Tori-Maa, er feiret 27. mars. Tre år gammelt i verden.

The Bulletin of the Atomic Scientists sier at det nærmer seg midnatt og et –
slik kan en tenke – av noen ønsket og kolossalt selvmord. For det trumpske
paradigmet, noen andres også, fortoner seg omtrent som følger: bort med friheten
og forstyrrelsene, inn med Olje og Patriarkat og Pengevelde.

I Oslo nå, i januar 2017.

Hva er en
dato, og hva er en kollektivdato. Hvilken valør og vekt har, for eksempel, 8.
november 2016.

Noen ville si:
en dato blant 365 andre. Mange ville si: da DT ble valgt til neste (og
nåværende) president i USA. Noen millioner indere ville si: datoen for den
store demonetiseringen innført av Modi-regjeringen i India. Alle store sedler
ble med ett gjort ugyldige som betalingsmiddel. Jeg ville si: ja, det ene, det
andre – og det tredje.

Det første av
to årsmøter i Oslo, der det ble besluttet at den kjære norske organisasjonen
til støtte for folkesang nord i Bangladesh ble avviklet. Det var, i et visst
følelseshistorisk skikt, som å gå inn for å legge ned seg selv. Snikende sorg,
snikende skam, åpen sorg, temmet skam. Aller viktigst: at det som må slippes må
slippes.

Terskelåret:
2016. Privat, kunstnerisk, organisatorisk, kollektiv-politisk. For vi er i
fare.

Jeg abonnerte i to tiår på Bulletin of the Atomic Scientists. The
Doomsday Clock ble flyttet tretti sekunder frem, nærmere midnatt, etter at DT
ble valg til president over klodens olje & livsvilkår 8. november 2016. Den
gamle Orwell-boken 1984 er igjen en
bok å lese. Kjensgjerninger reforhandles nå.

Alle, noen, en. Slik ”forhandler” vi med
virkeligheten. Noen ganger forbundet med alt-og-alle, andre ganger med noen utvalgte
få, og så: med en. Eller en, og en, og en.

Jeg så en film i går. Lion, sett av mange. En gutt, en
steinbærers sønn, går seg vill på en jernbanestasjon midt i India, legger seg i
et tomt tog, og ankommer etter et par døgn Howrah Station, Kolkata. Å, toget,
det indiske toget. Dette indiske, og opprinnelig koloniale, nervenettet, den
mobile landsbyen. For gutten Saroo: skjebne. Han løper bort fra halliker,
forsyner seg skrubbsulten av pilegrimers tempelofringer, gransker
søppelfyllinger og finner en skje. Han setter seg på et fortau, ser inn i et
spisested, der en mann spiser – med en annen skje, spisestedets. Saroo mimer
bevegelsene mellom mannens munn og maten, og mannen, som ikke klarer å spise
sin egen mat foran gutten uten tallerken, tar ham med til politistasjonen.
Ingen finner moren, ingen finner landsbyen til Saroo, og han blir adoptert av
et par i Tasmania. Han blir australier, men ved synet av jalada, en indisk søtsak, i en annens kjøleskap, husker han, på madeleinekake-maner,
barndommen, og begynner å lete febrilsk etter Ganeshtola, landsbyen med moren
og storebroren, ved bruk av Google Earth. Historien skal være dokumentært
sannferdig. En dag finner Saroo landsbyen, blir omfavnet av (den muslimske) moren
og hele landsbyen hojer av lykke. Dette er det største bildet i filmen, det
pluss mannens skje med mat og Saroos søppelfyllingskje uten mat: alle er med i
gjensynslykken.

Og jeg, i Oslo,
her jeg henger mellom kontinentene med minner fra indiske tog og om barnet i
2004, fastbundet i en klesbylt i stasjonen Barrackpore nord for Kolkata,
snurrende rundt mellom føttene på påstigende og avstigende passasjerer: gi meg
noe.

Jeg har laget
en tekst om barnet og togstasjonen, og husker med presisjon barnet og teksten.

DTs nye regjering i USA vil ikke la
flypassasjerer med gyldige papirer fra syv utvalgte land få komme til USA, og
blant disse syv er ikke Saudi Arabia med, og ikke Emiratene heller, er jeg blitt
gjort oppmerksom på av en venn.

For disse
regjeringen er forbundet med den oljelobbyens regjering i USA. Og vi skal gå
her, det vil si: der vi er, og si at vi har andre tanker i bevisstheten enn den store Leders.

Hilsen Wera