Dagslyset siver inn. Lydstudioveggen forminsker det litt. Etter
stormen i går kveld er det fullt strømbrudd. Vi satt i lydstudioet da
vindstyrken tiltok. Sathi grep tak i meg og sa at nå er farmor redd.
Farmoren pleide å krype inn under sengebriksen når vindkastene ble
store. Hun la det minste barnebarnet i et lite bur og skjøv buret inn
under briksen.
Jeg stod ute på tunet for å se stormen. Alle de andre var samlet i ett
rom. ‹Maa, maa, det er farlig.› Det var ikke farlig akkurat da. Men de
som bor her har sett blikktak og trær bli tatt av vinden og landsbyer
bli borte i virvlende støv. De fattiges hus har ikke motstandskraft;
for ikke å nevne dyrene.
Med stormen kom regnet. Ikke regntidsregn, men stormregn. Rehana kunne
fortelle at kyr kom flytende i vannet da hun bodde på øya
”Mannedreper´n”. En gang kom femten ender flytende! (Men barnet Rehana
kunne neppe telle til femten den gangen.) Og en gang kom det
splitternye sandaler!
Dette sa den største jenta i internatet. Hun har en egenartet hukommelse.
Slikt stormregn høret månedene choutro og baishak til: fra midt i mars
til midt i mai. Dette været er nytt for øynene mine. Jeg har ikke vært
her om våren før.
I september 2012 var det flom etter flomtiden. Vannet stod på tunet
her. I mørket fanget Badsha og Jasmin fisk, ja reker, med hendene
eller var det med hov, inne på tunet. De andre sov. Et helt måltid, ja
kanskje flere måltider, ble sørget for slik.
Historier om storm. Om å være på motorsykkel på vei tilbake fra en
sangskole og se mørke skyer bli tettere og tettere, og så plutselig:
virvlende støv og hus som blir løftet opp. Et endevendt landskap. Jeg
som så sanden der det før var elv, ved Dharla, i forgårs, kan lett se
for meg at sanden fyker.
Anando var med til sangskolen i Madhupur i går. Han sørger for
batteri, minnebrikke, skifte av objektiv, og for vann, sandaler; alt
som trengtes. Jeg ble målløs av to jenters sang. Begge er farløse.
Tenkte: at sangen er blitt deres far. De sang så det ble helt stille i
meg. Onkon, bramansønnen, sang murshidi, fromme muslimers sang. Onkon
er antagelig femten år.
Alt er blitt annerledes inni meg siden jeg begynte å synge, sier Onkon.
Fra hver sangskole velger vi ut et eller to ungdommer til en spesiell
samling på slutten av oppholdet mitt. Men først skal alle sangskolene
besøkes. En slik samling ble holdt i august, og de ønsker seg det
samme denne gangen. Det er en anledning til en slags livsens
ettertanke. Kanskje samles også utvalgte foreldre en annen dag.
Så ønsker jeg å ”sitte med” alle barna i de to sangskolene på
sandøyene denne gangen. Barna der har en egen kraft, en annen
jordnærhet enn andre barn. Men mesterlærerne er svake – av
underernæring, alderdom eller latskap. Det var på sandøyene min
historie, og sanghistorie, begynte i 1998. Nå vurderer vi å lukke
sangskolene der. De kunne vært vidunderlige men er ikke lenger
vidunderlige. Flom, sandstormer, lang vei, lite mat, landsbypolitikk;
alt dette gjør undervisning vanskelig.
Amena gjør skalaøvelser akkurat nå; jeg kan høre det. Om bare
Moushumi, Rubel, Dulal og Rupali på sandøyene hadde kunnet gjøre
skalaøvelser, under kyndig veiledning, to dager i uken ville vi aldri
vurdert å lukke noen sangskole der.
Må de lukkes, vil det kanskje være i meg sorgen blir størst. Men
det som må forlates det må forlates.
Det er kveld samme dag. Sathi og Sharifa var med til
pottemakerlandsbyen, og deretter til en av de svakere sangskolene. Tre
søstre ga alt de hadde i sang. Far død. Mor på ukjent sted; hun giftet
seg på nytt i august. Ny ektemann vil ikke ta vare på annen manns
barn. Det er farens bror og mor som tar seg av dem. Femåringen Banshi
sang med stor kraft. Farmoren sa hun har en forbløffende hukommelse.
Hun kan ikke skrive. Men sangene kan hun utenat. Sathi og Sharifa sa:
la henne komme til oss. Kanskje kommer hun til internatet. Kanskje
kommer storesøsteren på ti år også.
Badsha, som ikke klarer å være punktlig når det er ønskelig med
punktlighet, åpner seg helt for barn. Der er han vidunderlig presis.
Alle bærer sin del av menneskemørket.
Anando sa han ville snakke med meg i dag. Snakk, Anando. Anando
snakket om farens gjeld. Faren er en vandrer som ikke kan vandre fordi
han ble giftet bort som unggutt. Faren har gjeld fordi han ble syk og
behøvde lege. Faren er syk fordi han er gjeld. Anando kan ikke glemme
faren som lot ham komme til internatet tross stort press i motsatt
retning.
Ikke gjem sorgene, sa Anando til Ripon. Gjemmes sorgene da blir det
mørke, sa jeg. Og blir det mørke i ett rom da sprer det seg til andre
rom i huset. Det er som med ilden, sa Anando. Slik ilden sprer seg
slik sprer også mørket seg.
De syv barna her har forlatt de første familiene sine. Men de har ikke
glemt mødre, fedre, søstre og brødre som ikke kan spise; de skal ikke
glemme dem.
Hilsen Wera
Ikke glem suno: www.suno-norge.org