Forskrekkelsen etter nattens innbrudd har ikke lagt seg. Barn, ungdommer og voksne svirrer omkring i rommene og på tunet. De som skulle spist har ikke spist. For maten ble ikke laget i tide. De som skulle laget mat ble isteden stående og se på de brutte låsene og de fraværende motorsyklene.
Selvsagt blir vi, rent arbeidsmessig, uføre uten motorsykler. Vi blir – sammen med titalls millioner av andre – uføre av generalstreiken.
Det fins annet enn dette å skrive. Jeg vil skrive det andre nå. La dem som snakker om innbrudd snakke om innbrudd. Det er første innbrudd her. Slike innbruddstyver pleier å ha våpen også, blir det sagt. Ingen er skadet. Vi skal synge og gjøre videoopptak i lydstudioet i dag.
Det var en lang reise fra Kolkata. Atten timer i en full buss tungt lastet på taket. Kolkata-Siliguri. Trafikk-kork, hete. Men ingen ulykke. Fra Siliguri til Chengrabandha, grenseposten. Toll-kontroll. En uniformert kvinne åpnet bagasjen min der hun så klær. Så spurte hun etter en mynt fra landet mitt. Jeg pleier å gi norske mynter til barna her og hadde en pose med femtiører. Hun og tre andre funksjonærer fikk hver sin mynt. Slik ble tollkontrollen gjennomført.
Nitai og Jamir dro tilbake til Siliguri, og derfra til Kolkata. Ved grensen ble jeg tatt imot av fem barn og fem voksne. Vidunderlig sang i bilen. I den nye sangskolen i ”Sivlandsbyen” hadde førtifem barn sittet og ventet siden klokken ni-ti. Klokken var seks da vi kom kjørende inn. De hadde med andre ord ventet i syv-åtte timer.
Hva hørte jeg, hva hørte jeg ikke i går. Barna ogungdommene i internatet fortalte om ”livet og veien”: Anando, Rehana, Sharifa, Amena, Ripon, Sathi, Sahanur. Sathi på cirka fjorten sa: ‹ma, jeg tenker og tenker. Tilgi meg at jeg sier det, men jeg vet jo at det vil komme en dag da du ikke er her mer, da bhaia (bror=Badsha) ikke er her mer. Da vil jeg sitte i denne båten. Kanskje skal jeg holde i roret. For noen må holde i roret. Arshi Nagar må ikke synke. Hvis ingen andre vil og kan styre båten, skal jeg gjøre det. Det er ikke viktig for meg å gifte meg. Jeg vil gjøre slikt arbeid som bhaia gjør.›
Jeg sa: ‹Sathi, jeg tror på deg. Du skal sitte i båten. Du kan ikke sitte alene der. Og vi vet ikke hvem som skal holde i roret.›
Sathi: ‹Ma, jeg kom hit (i august 2012) før familien min ble lutfattig. Du vet at det er farmor som har sørget for meg siden jeg var liten. Hun har kjøpt klær og skolebøker til meg. Hun drev en liten butikk. Storebroren min ”tok med seg butikken” og dro. Den fins ikke mer. Nå er farmor syk. Storebroren min gir henne ingenting. Farmor, mamma og pappa spiser villspinat med litt salt; de har ikke mer. De er lettet over at jeg er her. Men jeg vil så gjerne gi farmor medisiner.”
Jeg traff farmoren til Sathi i 2006. Hun sang gamle sanger (manasa mangal) fra hindutradisjonen; en sterk kvinne. Kanskje var Sathis nærvær en slags medisin for henne.
Rehana vil gjerne besøke barndomsøya kalt ”Mannedreper´n”, den hun rømte fra i mars 2009. Øya har skiftet form siden den gang. Deler av øya har gått opp i vann. Men noen slektninger bor der ennå. Kvinnen Tamchi som fulgte Rehana til meg i 2002 og sa at dette barnet kan synge, hun er der ennå. Vi vet ikke hvilke ”fiender” som er der, og hvor mannssterke vi må være når vi drar dit. Jeg vil gjerne at en til fra internatet blir med, sa jeg til Rehana. Vi ble enige om å spørre Anando. Anando ble henrykt, og sa: ‹Vi vet at du sloss for Rehana for noen år siden og for meg i fjor. Og nå skal vi dra i båten sammen!›
Selvsagt har jeg ikke slåss alene.
Det er kveld. Den istykkerslåtte portlåsen blir smidd igjen; ilden spruter på tunet. De som stod forskrekket og så i retning motorsyklene som ikke var der mer sitter og ser på ildspruten nå. Det har vært en lang dag. Videopptak i timevis. Sharifas stemme kom med ny myndighet.
Generalstreiken er over for denne gang. Så kommer det en ny. Da blir alle som beveger seg på veiene truet. Selv de bruker kukjerrer. Sujan, Shyamol og Narayan kom syklende hit i dag morges. Av en eller annen grunn slipper syklistene unna hærverk. Det er godt at de sykler. En mil, to mil.
Kveldens siste lyd, sammen med låsesmedens, kommer fra gjessene.
Dyrene trøster (meg) ved å finnes.
Hilsen Wera