Lalmonirhat

Kjære hver
og en,

Det er
underlig hett her. En plutselig regnskur laget ingen høst. Her sitter jeg under
den mest saktegående viften. Ikke noe sangskolebesøk denne dagen.

Underlig
leksjon i dag: jeg bruker internett med modem, i den bærbare macen. Men hvorfor
spiser den gigabytes; vi kjøper og kjøper. En som vet mest her i småbyen skulle
komme for å undersøke om det foregikk automatiske gigabitekrevende oppdateringer
i macen. Han kom inn, jeg så på leggene, på brystet, på ansiktet, på hele
gutten. Tretten år. Familieforsørger. Han går i sjette klasse. I denne byen
fins ikke mac. Sahanur, gutten og jeg ransakte System Preferences og App Store.
Vi deaktiverte automatiske oppdateringer. Gutten gikk stolt ut herifra.

Siden kom
trommeslager og sanger/sangmester Sujan rett fra en sivil domstol. Noen klaget
ham inn for retten i 2012.  Laget noen
løgner om en ørefik og et lite tyveri av jord. Rettssaken pågår på tredje året.
Selvsagt suges det ut penger av Sujan som mangler penger.

Så kom en
musiker vi kjenner sammen med hustruen jeg ikke kjenner. Ojojoj, datteren
giftet seg plutselig med en inder og nå kommer svigersønnen med krav om medgift.
80 000 taka. Jeg har for lengst sluttet å gi rene penger; jeg har dem jo ikke. Likevel:
av og til en kjole, en lungi, en sari. Har lært at den som gir får grådighet
tilbake, eller en eller annen uventet mental ørefik.

Jeg stod
på tunet og skjønte at ærendet deres var – penger. Jeg sa det som det var. De
drakk te, de ble værende. Jeg satte meg ned for å skrive på en lang tanke til
de nærmeste medarbeiderne her. Da kom Rehana inn med den pinte hustruen. Hun
gjentok ærendet. Men Rehana, sa jeg; du vet jo at maa ikke gir på den måten.

Så fikk
jeg vite at musikeren er upålitelig, har slått seg sammen med en annen kvinne,
og all byrde hviler på den pinte og hardtarbeidende første hustruen. Jeg ga 1000
taka til Badsha og gjemte meg. Jeg er en brent giver. Når en gammel musiker
spiller med oss hele dagen da har vi et lite utvekslings”ritual”. Det er en
hjertesak. Musikeren gir sitt, jeg gir litt.

Rehana
sier: maa, du må ikke dra herfra før du har gitt meg til en god mann. Sharifa
sier: maa, hva skal jeg gjøre. Foreldrene mine og lillebroren min har ingenting
og jeg gråter om jeg ser dem; kan jeg da gå videre på egen vei. Jeg sier ja,
Sharifa du skal gå. Ser hun dem ofte faller hun sammen. Og vi kan ikke forsørge
familier. Små livredningsforsøk pågår lpågår hele tiden. Vi er ikke laget av
stein. De fleste sies å være mindre rått fattige enn før det meste av
tiden.  Jeg leste likevel i avisen i dag
at en tredel lever under en-dollar om dagen-grensen; en halvdel under
to-dollar-grensen. Hvordan disse tallene regnes ut aner jeg ikke. Det er
medgift, sykdom og brå død som er slukene.

Politibeskyttelsen
ser ut til å avta. Ingen kan opprettholde en slik oppmerksomhet om en ”utlending”
hver dag i mange dager. Jeg har ingen fornemmelse av fare. Vi var i nærheten av
et Jamaat e-Islam-”reir” i går, rett ved et hindunabolag. Farlige våpen og
skrifter ble funnet der for kort tid siden. En ”atombombe”, sa Badsha til meg
på telefonen mens jeg ennå var i Oslo. Det betydde: utenlandske våpen. De
fleste her tror at mordene på utlendinger er Jamaat e-Islamis verk. Jeg tror
ingenting om dette. Folk myrdes i Oslo også. Folk myrder og myrdes ustoppelig,
for eksempel i USA.

Forskjellen
er: den nøye utvalgte ikke-bengaleren og den presise drapsmetoden. Dessuten:
utlendinger er så skummelt viktige i dette landet. Regjeringen holdes antagelig
oppe, økoomisk og politisk sett, ved vennligsinnede vestlige regjeringer. (Ogå
tekstilindustrien.) Jeg tenker at et mord er et mord. Men jeg vil ikke myrdes.
Alltid en kvinne ved din side hvor du enn sitter og drar, sier
sikkerhetspolitiets sjef her. Blir ikke Rehana eller Sharifa med, så en
politikvinne. Mye her er pussig. Akkurat det ville vært forstyrrende.

Revolver,
sa en politimann. Jeg sa et klart nei.

Denne
gangen slipper Rehana og Sharifa å tigge om å få bli med; det er jeg som ber dem
komme.

Jeg er
ensommere her uten Anando. Et menneske må gå dit hun og han må gå. Noen går
fra, andre går til. Noen går både fra og til. Jeg trodde jeg skulle både lære,
undervise, gå og gå og, ja, dø med denne gutten i nærheten. Det er han som
skrev om klimaendringer ute i Brahmaputra-floden. Kanskje skriver han der han
er, i Dhaka. Det han skrev her ligger igjen her. Det er hans og han skal få det
den dagen det blir mulig. Kanskje får jeg gi det til ham, kanskje blir det en
annen. Mennesker kommer til hverandre og mennesker må gå lenger ut. Alt lar seg
ikke skjønne. Noe lar seg skjønne siden.

Jeg både
går og vil dø med den gutten i nærheten. Han var bare åtte år da han berørte
meg første gang.

Hilsen
Wera