Puspo steker fisk. Jamir og Binod gjør, sammen med en juridisk rådgiver, et meget vanskelig arbeid: vurderingen av et prisoverslag for huset som skal bygges ved Ganga. Det er huset vi kaller tori-ma, ”båt-mor”. Det blir kostbart å oppføre. Godtar vi overslaget, blir arkitekttegningene levert til Plan-og Bygningsetaten før jeg drar herifra. (16. mars, om ikke voldelighetene tiltar drastisk i Bangladesh.)
Etter det kan vi ikke komme med nye tegninger for huset på tomten kjøpt i september. Alle priser stiger. Jern og sement blir dyrere og dyrere, sukker Jamir.
Jeg skriver med stille vifte i taket. Det er formiddag, og hett. Hetere for Puspo enn for meg. Vinduene er åpne. Hverdagslydene siler inn. Jamir og jeg har i dag besøkt forskolen Earth Care with Art driver i et slumområde. Lærer Purnima er hengiven, medarbeider Rinku også. Hun sørger for morgenmat til barna.
I forrige bloggbrev gjorde jeg en feil: jeg brukte, uten å sitere, termen ”ytringsfrihetshierarki” som Jo Eggen, poet, hadde anvendt i en epost til meg. Jeg skylder ham både unnskyldning og takk. Kanskje er det en vanlig term. Jeg mener å vite at jeg verken har sagt eller skrevet dette ordet før. Jeg glemmer riktignok ofte det jeg har skrevet og sendt fra meg; for da er det ikke lenger mitt.
Jeg må jo stemme meg inn på det som ennå ikke er skrevet.
‹Før jeg drar herifra.› Til den nordlige regionen i Bangladesh. ”Sunoland”. Sangland.
Leser Aftenposten og BBC News på nett hver dag. Bangladesh er så å si fraværende der. Noen av dere vet at det er ”tumulter” i Bangladesh. Alvorsgraden av det som nå hender i sanglandet vårt er antagelig ukjent for deg som leser dette. Nettavisen TheDailyStarDhaka er opplysende. Les der, du som vil.
Generalstreik etter generalstreik, hus i brann, templer i brann, busser og togvogner i brann. Noen snakker og skriver forherdet om å opprette et islamsk ”Banglastan”, altså Pakistans østlige vinge. Alle skal bli ordentlige muslimer, sier Jamaaet-e-Islamias talsmenn. Folk i ”SUNO” kan jo ikke bli slike muslimer. Sufi-muslimene kan ikke det, hinduene kan ikke det. Og selvsagt ikke jeg.
”Banglastan” ville innebære full stans i sangarbeidet. ”Banglastan” ville innebære ydmykte jenter og sørgelige og rasende menn. Redusert skolegang, ensporet bevissthet. Og, kanskje, hinduers forsøk på å redde seg inn i India. Gledesløshet og fremmedgjøring. De manges taushet, de militantes slagord.
Bengalere er gjestfrie, ikke smålige og doktrinære.
Folk i Vest-Bengal er riktignok blitt partipolitisk plaget, indoktrinert, eller kanskje kjøpt, betalt og bestukket, i noen tiår. Det fins ikke noe spesifikt bengalsk i den politiske partikulturen her. Den er bare undertrykkende og totalt ugjennomsiktig. En Mamota Banerjee (didi, storesøster, nå statsminister i delstaten Vest-Bengal) kan ikke alene oppheve løgnstrukturene. Men uten en Mamota Banerjee kan de ikke oppheves.
I dag henter jeg passet med visum. Såpass vet jeg. Papirarbeidet ved alle slags søknader i denne byråkratiserte regionen er stort.
Det er første gang i SUNOs niårige historie at Badsha og de andre ikke venter henrykt på meg; de venter med engstelse. Jeg er villig til å dø for dette arbeidet, sa Narayan på telefon i går. Men hva skjer med arbeidet om noe hender med deg, la han til. Shyamol sa: maa, ingenting kan stanse oss. Sujan sa: maa, jeg er redd. Jeg skjønte ikke hva Neel Kamal Misra sa, for han snakket fort og med skjelvende stemme. Badsha sa: politiet kan ikke garantere sikkerhetshold for oss på grunn av stadige generalstreiker der politifolk må være til stede.
Jeg gikk til Bangladesh High Commission for å bli ”intervjuet” med alle disse ordene i meg. På fortauet sendte jeg en sms til Badsha: nå vet vi at det er farlig. Men det er farlig også når vi ikke vet det. Visafunksjonæren sa at det vil forekomme tumulter helt frem til valget ved kommende årsskifte. Skulle jeg ikke reise dit i hele 2013…?
Ytringsfrihetshierarkiet. Hvem får, og hvem får ikke, komme til orde. I India er ytringsfrihet ikke selvsagt. Den er begrenset av flere lovparagrafer. Kanskje er det gavnlig. Krenkende ytringer i offentligheten kan her straffes hardt. I prinsippet: uansett hvem som ytrer dem. Krenkende ytringer fra mektige folk straffes hardere enn andre. (Selv om mektige folk ofte kan kjøpe seg fri.) Det dreier seg både om hva som ytres, hvor det ytres, hvordan, og – som nevnt – av hvem.
Men i et ”Banglastan”….!? Der ville det å ytre seg selv være forbudt for de aller fleste, for ikke å nevne det å synge de gamle visdoms-og kjærlighetssangene.
Hilsen Wera