Kolkata

Hun er jo helt naken, sier kvinnen og
flirer. Kvinnen har bestemor-alder. Jentungen, kanskje fem år, sitter i en rød balje
med et rundt kokekar foran seg. Hun skrubber kokekaret med tannbørste. Jeg ser
skummet. Foran magen, kokekaret. Foran meg, dette alvoret. Barnet i
konsentrasjon. Hvor sitter hun? Mellom to jernbaneskinner sør i byen.
Jeg
fotograferer den strålende femåringen mellom jernbaneskinnene. Lyset er borte
fra oss, sier en eldre kvinne litt lenger borte, og heten tar strupetak på oss.
Etter kl 10 om morgenen er sollyset borte. Tøyet tørker såvidt.
Det er tøyet
de fortsatt legger til tørk mellom jernbaneskinnene. De gjorde det for tre år
siden også. Annen tørkeplass fins ikke her. Jeg dras mot jernbaneskinnene. Det er
en gammel dragning. Jeg har ikke uttømt betydningen. Jernbaneskinnene strekker
seg tvers gjennom tidene i meg, barnets, Europas, Indias, filmenes bøkenes, shoah. Og nå: denne direkte talen fra
jernbaneskinnene under ganske nye og ufullførte monsterbygg som ingen jeg har
snakket med, forstår seg på. De rager, nærmest hengende, sør i byen. Det er som
om de faller i samme stund. Hva er det som gjør slik heslighet mulig. Hvilken
hensikt kan heslighet ha, ut over dette: å redusere sansenes lyst til å være
til stede.
For tre år
siden tråkket jeg her første gang, med kamera. Da var sollyset større. Det nye høye
reisverket tar lyset. Tjuefem etasjer, sier kvinnen. Shopping mall, legger hun
til. Hvem skal shoppe der, spør jeg. Ikke vi, sier kvinnen. For vi blir fordrevet.
Så kommer jordskjelvet, legger en mann til. Og plutselig ligger alt under
jorden, sier en annen. Jeg kan ikke se disse monsterbyggskjelettene under
jorden, om ikke selve jordskorpen rakner. Men vi vil da bo et annet sted, slik
resonnerer mannen. Vi blir forflyttet.
Sentralregjeringen
(i Delhi) eier tomtene her. Og regjeringen har visstnok ingen tidsplan for
fordrivelsen av dem som bor i de små mørke husene ved jernbaneskinnene og
tørker tøyet og tar oppvasken mellom skinnene.
Jeg ser på
shoppingmall-skjelettene og undres på hvem som kan profitere på spøkelser som
dette. ”Promoters”, sier de her. Men de må jo være forbundet med kommmunale og/eller
sentrale myndigheter.
Denne
underlige forestillingen om at en kan eie jord og luft. At noen kan fordrive og
andre fordrives, at noen har tyngre betydning enn andre på jorden. Noen skal få
være, og andre ikke.
Ved Ur-Ganga, i Kalighat, ligger et lite,
en smule øde, tempel. I 2006 kom jeg dit første gang, med en sadhu jeg trodde
var sannferdig. Sadhu = hellig person. Mer enn én sadhu, kledt i hvitt, rødt,
rosa eller oransje, er blitt avslørt som forfører og løgner.
Jeg går alltid
innom tempelet rett ved sexarbeiderstrøket i løpet av oppholdet i byen. Så også
for tre dager siden. Da dukket lalbaba opp.
Han er en rødkledt sadhu med en egen mildhet. Som om han er i verden uten å si
fra om det. Han snakker hindi, og det er bare ansiktet hans som i mange
sesonger har utvekslet et og annet, nesten umerkelig, med mitt. I går kom
meldingen om at lalbaba er død.
Binod, min første
her, vokste opp i Kalighat. Lalbaba skal
i forgårs ha gått til huset der Binod pleide å bo og spurt etter Binod, spurt
etter meg. Så gikk han til det store Kalitemplet, ved nirmal hridoy, huset for de døende, der Mor Teresa begynte arbeidet
sitt i Kolkata. Og der, inne i Kalitemplet, falt lalbaba død om.
Lalbaba hadde familie som han forlot da sønnene var
voksne, og han gikk ut på veien eiendomsløs. Dette er ikke uhørt praksis. Sønnene
er ikke kommet fra Benares og lalbaba
er ennå ikke kremert. I syv dager beholder politiet liket. Etter de syv dagene
vil han bli kremert som onath: den
som ikke har noen. Det er også ordet for ‹foreldreløs›.
Binod, med ni
års aldeles ufullkommen skolegang kjenner ordenes opphav i sanskrit og urdu.
Han vokste opp med eventyr og qawalli, der folk i denne byen fremdeles ønsket å
høre vanskelige ord og gamle sanger.
Hilsen
Wera