Det forrige bloggbrevet er ennå ikke sendt idet jeg begynner å skrive dette. Wi-fi er
installert i huset ”Båt-Mor” og blir, visstnok, aktivert til natten.
Grytidlig i går dro fire av oss dro til øya Ganga Sagar, der Ganga renner ut i
Bengalbukta. Opp før kl 4. Ut i den mørke byen, og så: sørover mot Sundarban. I båt,
og deretter på kjerre, til pilegrimsstedet. Men politikere har overtatt stedet ved havet
og opprettet et såkalt økovennlig turisme-senter med hvite og blå partifarger på stolper
og sjapper. Tre menn festet et gigantisk tre av plast på en sirkelformet jordflekk ved et
stort skilt om ”økovennlighet”, rett foran tempelet. Der jeg trasket i sand mot havet for
syv år siden, er det lagt en bred vei i sement.
Men de gamle pilegrimene fra Gujarat, kvinnene i skinnende rødt og mennene i hvitt,
er vakre. Barbeinte prester i rosa og hvitt, med offerutstyr, mantraer, blomster, olje,
lys i leirskåler, ventet i sanden på pilegrimer som hadde badet eller bare dyppet seg i
vannet. Fjære i går, full flo i dag. En mann dro en annen mann i en kjerre for
funksjonshemmede over sanden mens vannet steg foran øynene deres og våre.
Unggutter brukte hov for å fiske opp penger pilegrimene hadde kastet ut i vannet.
Støvete unger fra byen Bangui trasket rundt og tigget. Kvinner med teft for
pilegrimers ønske om å gi noe fra seg, i hvert fall litt, og i hvert fall her, sto og ventet
der kvinnelige pilegrimer skiftet fra vått tøy til tørt – og antagelig ville etterlate seg den
våte gamle sarien i sanden eller i en ukjent kvinnes hender. En flokk hunder, som
stadig vekk ble matet med kjeks av de fromme, drev ventende omkring og utgjorde
store bevegelige hundeformasjoner ved havet. Selgerne var mange; også prestene
selger tjenester, ublutt. Pilegrimene holder sedler i den ene hånden og en hellig
gjestand i den andre. Her er pengene blandet med ”det hellige” i all evighet.
Hvor mange ganger har jeg ikke, spesielt i India, spurt etter en værensmodus uten
penger. I Bangladesh, i ”sunoland”, fins det en stor frisone i sangen. Den er en annen
verden i verden. Jeg venter ikke at vi skal kunne opprette en slik sone her, øst i India.
Men kanskje dette huset, ”Tori-Maa”, kan bli et fristed for noen og en praktisk
erklæring om hva vi som hører huset til tror er aller viktigst: trær, vann, fugler, barn,
kunst, helbredende, respektfulle og frigjørende forbindelser mellom folk; overgivelse.
Frisonen i sangen nord i Bangladesh er selvsagt ikke opprettet uten penger. Dette vet
alle som er forbundet med suno-norge. Det organisatoriske arbeidet for å redde
utdøende musikalske tradisjoner i og ved meget fattige barn og ungdommer behøver
hver eneste skjerv. Men de som synger glemmer – når de synger – pengene; ja kanskje
også de som underviser får glemme. En slik sone er opprettet. Måtte den få bli
værende så lenge selve landet blir værende.
Vi vet jo at Ganga Sagar, øya der ute i Bengalbukta, ”må” drukne. En kunne tenke
seg at politikere – om de i det hele tatt skal dukke opp på et pilegrimssted som dette –
kunne meldt seg med en erklæring for planeten, og ikke med et kolossalt tre i plast.
Alle ting på maktens side tydet på fornektelse av det som behøves og det som skades.
8. januar
å påkalle hverandre – i skumringen. Det er noe underlig og meget bevegende med en
jungel midt i den kolossale byen.
I går: en sann sadhus ansikt. Hard kunnskap; fortettet og skjerpende. Han har i mer
enn tredve år utført sin form for forsakelse: det, under enhver omstendighet, å stå på
ett bein. Slik reiser han, slik spiser han, slik sover han. Siden 2009 har jeg sett ham, på
samme sted i Babu Ghat, der sadhuene samles før de drar til Ganga Sagar. De
forstandige og kanskje pripne kommer og nevner nødvendigheten av en lege. Foten
hans, ja kanskje begge føttene, er virkelig hoven. Sadhuen svarer med blikket. Slik han
står slik skal han dø. En sann sadhu ser menneskene sine rett i ansiktet og husker dem
etterpå. Jeg fikk fotografere ham. De bildene vil ”se” på meg siden.
I dag dro vi til gudemakerstedet ved Ganga. Der har jeg i tyve år hatt mine
vandringer, og drukket te i en og samme sjappe. Innehaversken døde 12. juni, sa
sønnedatteren hennes med et nyfødt guttebarn i fanget. Jeg fotograferte sønnedatteren
og sønnesønnen da de var seks-syv år gamle, for tyve år siden. Bakerst i tesjappa lå, i
går, tesjappeinnehaverskens sønn og den unge morens far på dødsleiet. Han døde
foran Binod og meg denne dagen. Storebroren hans gikk ut på veien for å tigge om
penger til kremasjonen da vi kom traskende tilbake fra gudemakerstedet.
Du kommer traskende til et gammelt sted og et menneske dør foran øynene dine. Og
der sitter datteren med spedbarnet sitt midt mellom død og fødsel.
Hilsen Wera