‹Jeg vil skrive om barmhjertigheten.›
Denne setningen var alt jeg klarte å skrive i går. Barmhjertigheten. Eller: det som loven ikke kjenner og ikke kan kjenne.
Her blir jeg kjent med lovens makt og loviskhetens metoder. Bøy deg for loven. Gi keiseren det keiserens er. Dette er, såvidt jeg kan tenke, sant. Jeg går ikke inn for lovløshet. Men la loven være anstendig og vedstå seg sin begrensning og ufullkommenhet. La den være forpliktet av sannhet, og av sannhet alene.
Loven er, uansett, ikke stor nok til å favne hjertet. Den er verken vis, presis eller stor nok til å kjenne sannheten. Den er som alt annet menneskeskapt laget av ”ufullkomne tjenere”. Den er i tillegg, om ikke korrupt, så korruptibel. Kanskje ble den laget for å tjene menneskene og innføre fred der det var ufred, anstendighet der det var uanstendighet. Men de som anvender den er ikke rene av hjertet. Selvsagt er de ikke det. For ingen er det.
Lovens bokstaver kan utlegges slik at de som er slu tjener på det. Bevis kan underslås og bevis kan fabrikeres. Loven kan omformes etter de sterkes lyst og brukes til å knuse de som ingen vil forsvare om de ble knust; for ingen vil våge å motsi makten. Da ville de jo selv bli knust eller omgitt av trusler og trakasseringer. Loven kan – åpenbart – selges og kjøpes. De som ikke er slu eller velstående faller ned i hull av sykdom, skam, galskap, selvmord. Slik er det i mange samfunn.
Jeg stanser her. Tenker: hva gavner det at jeg skriver dette.
Det er underlig å være tildelt en ytringsfrihetspris i Norge. Gårsdagen var merket av dette. Der jeg gikk og satt gjennom en lang dag, i ordene i bilen fra Bankura til Medinipur og deretter tilbake til Kolkata, i folkekunstnerlandsbyen Naya, var hendelsen i Oslo, den ømme utdelingen, et konstant nærvær. Og jeg sa til meg selv og sier til meg selv at jeg her sensurerer meg uopphørlig. Jeg balanserer på en line mellom ord og ikke-ord, talte ord, skrevne ord og det som må legges i bønnen og ettertanken, for kanskje å bli til en større visdom enn den som til nå er min.
Det fins så mye jeg ikke tør skrive, selv ikke i dette reservatet av et morsmål. Kanskje er jeg blitt sugd inn i samme redsel for ”loven” som et flertall av menneskene her. Ja, det fins virkelig sannferdige politifolk, advokater og dommere. Så fins det et ytringsfrihetshierarki og pengenes og egennavnets selvsagte rett på beskyttelse. Den pinte har i utgangspunktet ingen rett; han og hun må holde ut å være pint.
Det hender jeg tenker at jeg her, aldeles praktisk, lærer om Jesus som ble forrådt og gitt over til de skriftlærde og lovens menn.
Jeg ser meg omkring og ser så sjelden strimer av barmhjertighet og overskridende blikk. Barmhjertighet er ikke ”charity”. Barmhjertighet er et annet blikk, fra nedsiden og fra alle sider. Barmhjertigheten vet om seg selv at den ikke har det siste ordet.
Barmhjertigheten har kanskje det siste ordet.
Jeg skriver dette, akkurat dette, som gjør at jeg gråter natt og dag – til tross for den store gleden fra Ytringsfrihetsprisen i Norge. Den som kom som en totalt uventet, ja, en barmhjertighet. Det er så hardt her jeg går. Motkreftene er kolossale.
Det sies at sannheten er det første som ”faller” i krig. Og jeg tilføyer: barmhjertigheten kryper i ly under politisert loviske regimer. Britene etterlot seg et tungt byråkrati i mitt kjære India. Blandet med intrikate politiske interesser og en uhyre sofistikert intellektuell innbitthet (her i Bengal) blir det vanskelig både for fattig og rik, å bevege seg med verdighet mellom titusen politifolk og lovbok etter lovbok.
Men det hender jo også at et et blikk, et lite smil eller ord er nok, som ensjibboleth: ja du kan passere. Bare gå videre. Ja, kom. Kom inn.
Jeg er ikke utsatt for lovens lokale praksis. Jeg er vitne. Akkurat nå: et vitne som, i tillegg, ikke vet om hun får krysse grensen til Bangladesh. Rehana får ikke – i hvert fall ikke til rett tid – fullføre eksamen i tiendeklasse, sammen med alle de andre tiendeklassingene, på grunn av tumultene.
Ikke glem suno. For prispengene vil jeg måtte anvende i India.
Hilsen Wera